25. jan, 2018

I det siste har vi hørt mye om denne flotte damen, programleder Jannecke Weeden som fikk "panikkannfall" på direkten hos God Morgen Norge. Vidoen kan sees her: https://www.tv2.no/a/9604626/

Jeg skriver dette innlegget med all respekt for Jannecke og den jobben hun har gjort for å kunne klare å leve med angsten så bra! Bli utrolig glad når jeg ser hvordan hun takler det <3

Siden jeg ikke kjenner hele hennes historie og ikke vet hvor kraftig hun har vært anngrepet av dette, så sitter jeg igjen med et behov for å kunne skrive litt om dette temaet selv om jeg evt tråkker noen på tærene, men det får jeg bare stå i........

Vi med erfaringer ang dette som såg programmet kunne se hvordan hun hadde det. Som hun påpeker så gjør hun mange bevegelser og er veldig urolig i kroppen. Det er dette vi med erfaring klarer å "lese" og vi føler med henne.
Det som jeg har hengt meg opp i er: Dette er ikke det vi kaller Panikkannfall ! Det hun hadde på tv var ett Angstanfall !
Det er en ganske stor forskjell på disse to og som en venninde av meg sa : "Det er et hån mot de som virkelig har ett Panikkanfall"! 
Vet dere.....jeg må si meg enig faktisk.
De som ikke har noen problemer med dette og har vanskelig å forstå hvor ille dette kan være, får ett helt annet inntrykk av dette store problemet etter å ha sett dette programmet. Det er veldig synd at det blir sånn, da f.eks jeg som jobber med dette no, håper at folk virkelig skal fortså hvor ille dette kan være....... Så her er mine erfaringer:

Når jeg var syk så kunne jeg gå på handlesenter i fred og ro og PLUTSELIG så satt panikken inn...Den er 100 ganger sterkere enn angst! Jeg sank sammen på en benk eller på gulvet og fikk ikke puste. Jeg mistet følelser i arm og ben og såg uklart. Pulsen min var skyhøy høy og den var vanskelig å få i normal rytme. Svetten silte og klær ble kastet av. Jeg brydde meg ikke om at mennesker sto rundt meg, for det var en hel annen verden jeg liksom var i.  Sykebil ble ringt etter og jeg havnet på legevakt/sykehus. 
Hvis jeg satt på i bil så måtte bilen bare kjøre fortest mulig ut av veen og slippe meg av. Hvis jeg satt på buss så hendte det at jeg måtte utav bussen og gå resten av veien hjem selv om det var langt.
Jeg kunne våkne midt på natten og stå i sengen med panikk fra helvete og ikke skjønne hvorfor det skjer. Bare at det skjer meg og verden rundt meg bare raser sammen.......

Dette heter Panikkangst! Har man panikk, så flykter man eller forsvinner inn i en "sjokktilstand".
Har man angstanfall sånn som Jannecke Weeden hadde på tv, da har man mer kontroll på dette.

Dette er veldig viktig å få ut til verden da mange av de som aldri har opplevd dette ikke skjønner hvor ille det kan være. Hvis folk sitter igjen med "bare" det de såg på tv, ja da er de som sliter med panikk ille ute å kjøre. For de som ikke har erfaring, så sier de til deg selv......"jaja, dette er jo ikke så ille som folk vil ha det til"!!!!   Feeeiiiiiil !!!

Dette er en av de tingene jeg er opptatt av at folk skal prøve å forstå, hvor JÆVLIG dette er og ikke få ett mildere syn på det... Det går jo helt feil vei! 

Jeg vil også pressisere at det går helt fint ann å bli helt frisk fra dette, men en del velger å lære å leve med det, da de ikke helt tørr å gi slipp. Det er fakta! 

Jeg er blitt helt frisk fra dette etter 30 år med disse lidelsene. En må ta et valg i livet sitt og leve etter det. Basta! 
Som jeg sier: Man må ommøblere hodet sitt :P

Det er dette jeg lærer de som jeg hjelper og det funker 100% ser det ut som :) Ingen som har meldt tilbake om at de har fallt tilbake i gamle mønstre iallefall :)
Så Jannecke Weeden kan helt sikkert bli helt frisk fra dette og ikke ta til takke med å leve med det. Det er slitsomt og hele tiden kjenne på angsten og det tar mye energi. Og når man utsetter seg selv for store påkjenninger som hun gjorde med å være på tv, så får en nesten alltid reaksjoner etterpå......og det gjorde hun.

All respekt til deg Jannecke og så håper jeg at du klarer å bli kvitt det helt! Det er en befrielse uten sidestykke....hehe :D 
Jeg har no vært frisk i snart 8 år og jeg kjenner at jeg lever igjen....... <3

Så håper jeg at ingen tar seg nær av dette innlegget, for det er viktig å sette fokus på dette for at mennesker i gaten skal få øynene opp å se hvor ille det virkelig kan være !

 

Varme klemmer fra meg til dere alle <3

 

 

 

4. jan, 2018

En trist historie, men sann. Og uvirkelig for oss som har et normalt forhold til familien våres <3

 

 

For 26 år siden kom det en liten og perfekt jente til verden I Bergen. Forholdet mellom moren og faren var over, men han var med på fødselen.

Han var ifra Østlandet og valgte å flytte tilbake der noen uker etter at datteren var født. Det var ikke mye kontakt han hadde med mor og datter i Bergen, men det var hans valg hvordan han ville leve livet sitt og det fikk konsekvenser. Nemlig å ikke få møte datteren sin så ofte.

Moren valgte å ikke fortelle så mye om faren og resten av hans familie grunnet deres «problemer», men hun viste bilder av far, tante, kusine, Farmor og farfaren og fortalte det hun kunne om de, men lå litt skjul på hvorfor det ikke var noe særlig kontakt.

En dag fikk moren et brev fra en advokat (faren sin) som ønsket at jenta hennes skulle ta en DNA prøve da han plutselig hadde fått for seg at han sikkert ikke var jentas far og ville slippe unna bidragsplikten!!! Moren synes det var ille at hun måtte inn å stikke i de tynne blodårene på jenta si, men hun måtte bare gjøre det :( Svaret tilbake var at han var faren og søknad om å slippe å betale bidrag falt bort.

 

Hele familien på Østlandet tok aldri kontakt med henne. Det var ingen julekort, bursdagskort eller gaver. Det var noen år helt i begynnelsen av hennes leveår, men det var det. Hun forsto nok aldri hvorfor alt stoppet helt opp og skjønte heller ikke hvorfor de ikke brydde seg mer. Moren visste mer om familien og hvorfor de ikke hadde «tid» til henne, men hun valgte å ikke si så mye om dette da det bare er egoistisk og trist hele greiene.

Da fokuserte hun heller på å nyte godt av de som virkelig var glad i henne. Moren, søskene, mormoren og bestefaren, kusiner og fettere på moren sin side. De behandlet henne som en prinsesse og ble veldig bortskjemt av de kan man si......hehe :)

 

Moren snakket av og til om dette til henne når hun ble eldre og spurte om hun ville ta kontakt med faren......men hun følte ikke at det var noe hun ville gjøre etter alle disse årene. Hun mente vel også at om de ønsket kontakt med henne så kunne de gjøre det. Hun var no ikke så vanskelig å finne hvis de ønsket det!

Moren fikk en ny mann som tok seg av datteren og behandlet henne som sin egen og kaller han for pappa den dag i dag. Han gjør heller ikke noe forskjell på sine to gutter og denne jenta :) Det er familie det, spør dere meg....... <3

 

Det er mye moren kunne ha skrevet om familien på Østlandet, men velger å la det meste være. Det eneste hun vil si er at faren og tanten vanket i det feile miljøet og tok sine valg etter den livsstilen. De måtte jo selvsagt få bestemme dette selv, men synd at det skal gå utover en uskyldig jente som bare ville bli behandlet og vært glad i som de andre i den familien. Ikke mye å be om egentlig.

 

Så for et par år siden skjedde det noe. Hun hadde hatt kontakt med kusinen sin over en periode og hun fant fort ut at hun hadde også havnet i feilt miljø. Hun snakket om dette til moren sin og de fant ut at de ville ta henne hit til Bergen for å prøve å hjelpe henne. Vekk ifra miljøet og de som ikke hadde respekt for at hun ville bli kvitt problemene sine.

Det var mye som måtte ordnes mht til flytting osv, men de fulgte henne på kontorer osv for å få alt på plass. I mellomtiden fikk hun bo hos moren til denne jenta og hennes familie. Datteren hadde flyttet ut for noen år siden og hadde selv samboer og barn. De hadde ikke så stor plass og dermed ble det til at hun bodde hos «filletanten».

 

Etterhvert fikk kusinene seg leilighet og hun kunne flytte for seg selv. Hun fikk hjelp til å innrede osv og familien her i Bergen var alltid der for henne når hun trengte noe.

 

Det som no skjedde med resten av familien på Østlandet (utenom faren) var helt sprøtt !

 

Plutselig tok farmor og farfar kontakt med henne og de avtalte besøk, de ringte henne, sendte henne penger til å betale årsavgiften på bilen siden hun ikke hadde fått noe av de i alle disse årene. De snakket med oldebarna sine på skype og da fikk de lære at de hadde familie på Østlandet og. Ungene var kjempe glade og snakket konstant om de og hvordan de gledet seg til å ta toget for å dra å besøke de. De sendte bilder av seg til oldeforeldrene og var helt i ekstase !

Det var mange gode ord som kom fra besteforeldrene hennes og det ble et skikkelig godt forholde mellom de. Alle var glade :)

Moren snakket også mye med de mht til barnebarnet som var flyttet hit til Bergen og sa at de var veldig takknemlig for at de ville hjelpe henne. Selv om de ikke hadde hatt kontakt på mange år, så tenkte moren at det skulle da bare mangle.......hun er jo et menneske som trenger hjelp! Familie eller ikke! Sånn var det denne familien i Bergen tenkte........

 

Det gikk greit en stund, men så plutselig så begynte det å komme besøk med toget til henne fra Østlandet. Denne kusinene begynte å lyve om det som foregikk i leiligheten osv og vi såg at hun hadde falt tilbake til gamle vaner.

Plutselig så pakket hun noe av sakene sine, tok hunden og dro tilbake til Østlandet. Hun hadde nok tanker om å komme tilbake, men etter at husvertene måtte ringe politiet pga bråk så ønsket de henne ikke tilbake igjen.

Der sto da familien her i Bergen tilbake og måtte rydde opp i alt etter henne. De bestemte seg da at de ikke ønsket å hjelpe henne her lengre da det ble for mye usannheter om det meste. De kunne ikke stole på henne videre..........

 

Jenta hadde kontakt med besteforeldrene på Østlandet en stund til, men plutselig så stoppet det helt opp igjen. Moren ringte flere ganger og lurte på hva som foregikk.........men fikk beskjed om at det var ingenting og at de forsatt ville ha kontakt med henne. Oldebarna spurte jo også om de og når de skulle dra på togtur for å besøke de........ :(

 

Jenta sendte text meldinger til de osv, men ingen tok kontakt tilbake !!!!! Det var som at alt bare var en drøm. De var tilbake til utganspunktet! HVA SKJER MED ENKELTE FOLK?!!!!!

 

Ikke hadde de bare såret jenta igjen, men no hadde de dratt med seg oldebarna også!!!!! Hva i helv....er det som foregår oppi knotten på enkelte?????

Jeg som sitter å skriver dette no er så sint at jeg skjelver!!!

 

No har det nett vært jul og ingenting INGENTING kom til jenta og hennes familie! Ikke kort, ikke gaver, ikke en tlf ....INGENTING!!!

 

For et par mnd siden fikk kusinen en jentebaby og jenta kunne se på Facebook at hun feiret julen med besteforeldrene sine og resten av familien på Østlandet ! Men de ofret ikke henne en eneste tanke!!!

Seriøst??!!!! Det blør i mitt hjerte når jeg skriver dette . Det er jo bare grusomt :/ Tenk å være så vond, ondskapsfull og lite voksen som disse er! Skammelig!

En ting kan jeg no si og det er at de som er i det «feile miljøet» har mye større hjerte enn de som sitter på sin høye hest og ikke ofrer en tanke på hva gale de gjør, bare de har det bra selv! Fy skam!

 

Heldigvis er denne jenta sterk og hun vet at hun har mange rundt henne som elsker henne og familien hennes og de forteller henne dette ofte! Men en slik sak påvirker jo selv den sterkeste !

 

Hva tenker dere andre som leser dette? Tror dere at det er mange som er slik?

« Føler meg skikkelig skremt bare ved tanken»

18. okt, 2017

Hei alle sammen ;)

Lenge no har jeg gått rundt å kjent på noe i kroppen min som jeg ikke har klart å sette ord på. Det er en slags utmattelse og urolighet som herjer rundt i kroppen min. Jeg har vel alltid hatt den der, men det er blitt verre med årene synes jeg. Det er ikke så mye jeg orker hverkan av stress, lyder osv.......Føler at jeg i peroider trenger å trekke meg unna fra de rundt meg for bare å f.eks se en film eller noe. Akkurat som jeg trenger årømme ifra virkeligheten for den blir for overveldende. Trenger mer og mer ro og alenetid for å klare å eksistere. Dette er noe som skremte meg mye og jeg følte at jeg trengte hjelp for å finne ut av det. 

Tok derfor kontakt med fastlegen som henviste meg til en Psykolog ved DPS.

Da jeg har 2 barn som har diagnosen ADD, så falt det naturlig for meg å tro at dette var noe jeg også kunne ha, da det er arvelig. Etter å ha fulgt med de i noen år, så kjenner jeg også på mange likhetstrekk fra de, på hvordan jeg har det no. Jeg spurte derfor Psykologen om jeg kunne få utredes for ADD.

Vi tok en del tester med mål for å utrede meg for ADD, men den slo ut på noe helt annet.......Nemmelig PSTD ( Posttraumatisk stresslidelse)  Dette hadde aldri jeg ofret en tanke i grunnen og visste egentlig veldig lite om det. 
Det som overrasket meg, er at PSTD har mange like symptomer som ADD! 

For at man skal kunne bli diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse, må man ifølge Heltne ha plager innenfor tre ulike grupper:

  • Gjenopplevelser av ubehagelige sanseinntrykk. Hvis man for eksempel har vært i en bilulykke der noen ble drept, kan bilder av den dreptes skadde kropp stadig dukke opp i bevisstheten. Lyder, lukter eller noe man ser kan minne om hendelsen – alt etter hva man har opplevd. Det kommer som invaderende minner, og de oppleves annerledes enn vanlige minner fordi du ikke kan kontrollere dem. Vanlige minner kan du skyve vekk, mens du nå settes i en tilstand der du opplever alt på nytt. Du kan få samme ubehag som du hadde da hendelsen skjedde.
  • Uro i kroppen og ”på vakt” hele tiden. Man rykker til av plutselige lyder og bevegelser, selv om man vet at de ikke er farlige. Det er slitsomt, kroppen er anspent hele tiden. Man spenner seg og reagerer kraftig på brå inntrykk.
  • Man unngår alt som minner om hendelsen. Selv om det ikke er farlig, unngår du alt som minner om det som skjedde. For eksempel hvis det har vært en bilulykke, kan man unngå bilen eller veistrekningen. 

Hvis dere vil lese mer om dette så gå inn her:  http://www.lommelegen.no/artikkel/dette-er-posttraumatisk-stresslidelse

Selv om jeg fikk litt sjokk med engang jeg fikk vite det, så synes jeg og at det gjorde godt. No har jeg noe konkret å jobbe med og ikke sette meg selv i en offerrolle som jeg gjorde før i tiden :P
Jeg ar bestemt meg for å ta knekken på dette også som jeg har gjort med de andre problemene mine! Så det så! :)

For å beskrive hvordan jeg har det, så har jeg lånt en liten tekst jeg fant på nett :

 Kompleks PTSD er komplisert, og ett helvete å leve med. Og ett helvete for de rundt å forholde seg til.... Jeg mener ikke være sint, sur, aggresiv, avvisende, stenge alle ute, lukke og låse døren for å være alene. Mener ikke såre og skuffe. Jeg prøver.. Så godt jeg kan. Men noen dager blir det for mye, desverre er det en MYE lavere terskel på hvor "for mye" er for mennesker med kompleks PTSD enn mennesker som er psykisk friske.

 

Dette er akkuart som jeg skulle ha skrevet hverdagen min selv. Sånn er det !

Det kreves mye av både meg selv og de rundt meg til å kunne komme ut av dette.
Jeg har derfor måtte tatt noen valg for å klare å mestre dette på min måte. 

Men jeg skal klare det og har et helt annet fokus på hvordan jeg skal klare det denne gangen enn jeg hadde for ca 8 år siden :) Ingenting klarer å stoppe meg og medisner skal jeg holde meg langt unna! Basta!!! :P

Så med denne oppdateringen ønsker jeg dere alle en nydelig høstkveld og husk å ta vare på deg selv <3 

 

 

22. sep, 2017

Det er mange former for kjærlighet, det vet vi vel alle........men her er jeg på "jakt" etter den virkelige kjærligheten mellom mennesker.

For de som kjenner historien min fra jeg var liten, så var det vel begrenser med kjærlighet som ble utdelt der. Eller kanskje min far hadde vanskelig for å vise sin kjærlighet til oss barna?  Selvsagt kan jo det være en grunn, men jeg som person faller ikke helt for den.....
Selvsagt kan det være vanskelig å vise kjærlighet ovenfor andre, men da må man faktisk gjøre noe med det! Iallefall når man er blitt voksen ! Alt kan læres og trenes på om man bare tar seg tid til det !

No skal det sies at enkelte ikke liker å klemme osv, men da får den parten gi beskjed sånn at vi andre kan ta hensyn :)

Jeg iallefall trenger å bli klemt på. Jeg trenger å få en dult borti meg av og til, ett kyss på pannen eller kinnet, et stryk på ryggen eller armen....bare for at jeg skal kunne føle at jeg blir sett og satt pris på. Jeg kjenner også at jeg da blir trygg og det er en veldig stor del av livet mitt. Det å kunne stole på folk og vite at de er der om noe skulle skje.

For meg er det veldig vanskelig å ha denne tryggeheten hvis ikke kjærligheten er til stede. Det å vise at du faktisk bryr deg om andre og at du har omsorg for denne personen, det gjør livet så utrolig mye lettere og mindre bekymringsfult. Og man får mye mer energi og positiviteten øker :)

Når jeg reiser rundt å jobber med folk som trenger hjelp, så er kjærlighet og omsorg regel nr 1. Man kan ikke hjelpe andre eller støtte de om en ikke kan vise kjærlighet. For meg faller dette veldig naturlig, mens for andre igjen kan det være en utfordring. Da må man rette seg opp å få gjort noe med det! Tenk å gå resten av livet å ikke kunne gi kjærlighet og ikke minst....det å ikke få..... Man kan ikke forvente at man skal få så mye når man ikke gir ! Iallefall så orker ikke jeg det over lang tid.

Kjærlighet er et STORT ord som virker på mange måter. Så jeg tenker at alle må da ha litt i seg vel? 😋

Hvorfor tør man ikke å vise?
Hva er det verste som kan skje? 

Et kjent sitat er: "Å vise kjærlighet er gratis
                           Å la være kan koste deg dyrt"

Hva er det som skjer med de som ikke tørr, når "dommen" kan være så alvorlig som det står skrevet i sitatet? 

Jo, jeg skjønner at de kan være redd, men for hva???

Tenker mange ganger på alt det jeg var redd for når jeg var syk og hvor lite redd jeg er no. 
Men da måtte jeg tørre å stå i det, tørre å innrømme, tørre å oppleve osv.....
Tror faktisk at det er den samme måten som må til her.......

Jeg vet iallefall for min del, at jeg har tenkt å ha mest mulig kjærlighet i livet mitt fremover.

Jeg gir veldig mye i mitt frivillige arbeid og da trengs det påfyll innimellom ❤

Hva tenker dere andre om dette?
Virker jeg litt streng på dette?
Går det an å lære seg til å gi kjærlighet?

 

Ha en utrolig flott helg alle sammen og sløs med kjærligheten ! 
Det er ikke mye som er gratis her i livet, men DEN er det ❤❤💋

 

 

22. sep, 2017