12. jul, 2015

Da er vår oppgave som "fosterforeldre" over......

I dag en en sånn dag som er bare "bånn i bøtta"........ :(  Har vel kjent på meg i mange dager at denne dagen ville komme, men var ikke helt forberedt alikavel.

Vi har no vært forster for våre 2 barnebarn i ca 10 mnd. Noen herlige unger på 1,5 og 2,5 år som bare er til å spise opp. Snille barn som man bare MÅ elske :) De har gitt oss noen uforglemmelige mnd av sitt liv til oss gamle besteforeldre og vi vil alltid være de takknemlig for dette <3 
Hele hjemmet våres var innredet til deres behov og vi har hatt nattevåk mange netter og mormor har sunget mange nattasanger. 
Jeg trodde aldri at vi skulle oppleve å være heltidsforeldre i våres alder, men det ble vi for en periode. 

For dere som ikke har lest om det før her, så er dette historien i korte trekk: Min datter gikk i en alvorlig depresjon og fikk diagnose på ADD i en alder av 23 år. Vi er aldri blitt trodd på at noe har "feilet" henne, men endelig sommeren 2014 ble hun utredet. Alt dette ble for mye for henne og hun tok en voksen avgjørelse ang barna. Hun spurte om vi ville ta oss av de for en perisode, da hun ikke ville klare det alene. 
Vi tok en avgjørelse på at vi ville det slik at ikke barnevernet måtte inn for å finne forsterhjem for de som ikke var i familien. Disse barna ville vi ha hos oss og passe på de som våre egne. 
I en alder av nesten 50 år så har ikke dette vært lett, men ja......jeg ville ha gjort det en gang til uansett.......

Det som har vært utfordringen min/våres, er vel det å holde hodet over vann :P  Det har vært mange våken netter grunnet sykdom og tenner. Vi har målt feber, holdt spybøtter og reist til lege/legevakter...... De har begge vært i hver sin trassalder og stahet og vi må ha lært de rett og galt, ja og nei, snill og god....osv..... Vi håper at vi har klart å gjort en gode jobb der slik at det blir flotte ungdommer av dette :D Samtidig med dette så her jeg harr store utfordringer med min kropp som er full fat i overgansalderen. Denne delen av mitt liv har jeg bare måtte satt på vent og jeg lurer selvsagt på mye av det som skjer med min kropp. Men no har all fokus vært på barna og jeg har bare lagt "mine kroppslige problemer" på hyllen for den perioden. Jeg vet ikke om det har vært det rette å gjøre, men det er det som har vært et nødvende for meg for å klare å stå i alt. Jeg er en person som ikke kan ha for mange baller i luften samtidig, for da blir jeg stresset og det har jeg ikke kunnet tillatt no. Jeg er egentlig glad for at jeg er sterk og utrolig sta, ellers kunne dette blitt mye vanskligere. :) Så det er både positive og negative sider med å være så sta som jeg er :P

Så for ca en uke siden så flyttet barna hjem til mammaèn sin. Gud, jeg er SÅ stolt av min datter som har klart utrolig mye i løpet av 10 mnd. All respekt til henne <3  Hun er ikke deprimert lengre, hun skal ta et kurs for å klare å leve med ADDèn sin istedenfor å gå på medisiner og hun får hjelp med råd og vink til å fungere hjemme med barna alene. Hun tar virkelig rollen sin som mamma på alvor igjen og det varmer et mormors hjerte <3 

Jeg har gjort mange erfaringer igjennom denne tiden også. Den viktigste erfaringen som er gjort, er at det ikke er så lurt å prøve å "behandle" sin datter eller andre nære slektninger som sliter psykisk. Det blir en altfor tett relasjon og det blir bare dårlige vibber utav det. Så når jeg ga slipp på å hjelpe henne og overlot dette helt til psykologen hennes, så fikk vi et mer kjærligt forhold og konsentrerte oss om å samarbeide med barna. En veldig vikitg beslutning selv om en mor så veldig gjerne vil hjelpe.......

Vi har avtale om at vi skal hjelpe med avlastning når hun føler for det og om hun trenger hjelp til andre ting så kan hun bare spørre. Det er så utrolig viktig å stille opp i etterkant også og ikke kun i selve sykeperioden. Menge glemmer dette, men mye må taes igjen når en har vært vekke fra barn i over 10 mnd :)

Så no sitter jeg her i huset på Ådland og det er så og si tomt for klær og leker. Det er utrolig rart.......plutselig så skulle jeg ta fatt på mitt "gamle" liv igjen...... 

Så i dag ble en sånn dag.....jeg har sagt det til noen av min venner, at jeg føler at jeg kanskje får en kjempe smell når alt er over......og ja.....den er på vei. 
Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor, men tror det rett og slett er fordi jeg har satt meg selv på vent så lenge og da reagerer vel kroppen sånn tenker jeg.
Jeg er ikke særlig god på å vise følelser heller, så jeg går no rundt for meg selv og "sipper" :P

Jeg er ikke lei meg for at barna er flyttet hjem, tverdt imot......men savnet er jo der så klart. Jeg vet jo at Silje no takler dette kjempe fint og at jeg er for "gammel" til spebarn :P  Synes det er vanskelig å forklare, men kanskje dere som leser forstår det alikavel......
Jeg vil jo ha livet mitt tilbake, jeg vil jo begynne å jobbe igjen, jeg vil jo ha kjærestetiden min tilbake........jeg må bare finne ut hvordan...... Det er faktisk ikke bare å klappe seg selv på skulderen og si at "det var det" og finne tilbake til det normale over natten. Det trenger mye tenking og jobbing med kropp og sinn. Og iallefall når jeg må lære å kjenne min kropp på ny siden det er så mange forandringer med den....Men det er jo en del av det å være kvinne :P

Så de nærmeste ukene no så vil jeg bare være for meg selv, lære kroppen min å kjenne og finne tilbake til livet mitt. Gjøre som jeg slev har lyst til og kjenne på hve JEG trenger. Jeg trenger å fylle meg opp med styrke og positivitet for å ikke bikke helt over. Heldigvis har jeg så stor erfaring med disse følelsene mine, at jeg vet hvordan jeg skal håntere de til mitt eget beste. Jeg må bare ha familie og partner som fortår at jeg trenger den tid jeg trenger og på min måte og det tror jeg at jeg har <3  Egentlig kunne jeg ha trengt mange gode og varme klemmer i dag, men en kan jo ikke få både i pose og sekk...hehe :D

Jeg vil med dette også takke for dere som sa i begynnelsen at dere ville være med meg på hele denne ferden og forsatt er der enda. Det er nok de som ikke har klart å henge med selv når jeg har trengt de, men sånn er det bare.
Det har krevd mye av oss både følelsesmessig og økonomisk og vi har vært veldig fortvilet enkelte ganger, men det er fullt lov. Vi er ikke mer enn mennesker vi heller. 
Men vi har no klart det og som sagt så hadde jeg gjort det igjen....uansett <3

Det er dette som er min misjon her på jorden, det å kunne hjelpe andre. Det er jeg helt sikker på. Selv om jeg kjører meg selv helt på bånn, så er den gleden av å hjelpe andre så mye større lykke enn min "tretthet" der og da <3 

Så til alle dere der ute som leser dette, takk for at jeg får tømme mine tanker til dere.....det hjelper. Det å kunne få feedback på den en gjør og noen gode ord, det hjelper på å bygge en trett og sliten kropp opp igjen.

Så takk alle sammen <3