11. sep, 2015

Føler meg sviktet. Er det lov?

Ja, er det lov?!!

Jeg har ytret et par meninger om dette verbalt til noen mennesker og nesten blitt angrepet tilbake.
Jeg velger derfor å skrive det her i bloggen, da hensikten med å skrive her er jo å få ut mine tanker og frustasjoner om diverse.

For noen uker tilbake valgte jeg å ta kontakt med min lege for å bli henvist til en psykolog. Ikke fordi jeg er blitt syk igjen på noen måte, men jeg trenger faktisk hjelp til å sortere tanker etter dette året som vi har vært igjennom, som forsterforeldre til mine 2 små barnebarn. 

Før jeg begynner å skrive om dette, så vil jeg først si at vi gjorde det rette når vi ser på resultatet. Min datter er begynt på skole og er ferdig med behandling. Ungene er noen gode og blide unger og trives godt hjemme hos mammaen sin igjen. Ingenting er bedre <3

Svik ja.......hva er det? Selvsagt kan det være mange ting, men jeg føler meg sviktet.......

Før vi tok avgjørelsen med å ha barna, så var det veldig mange som ville stille opp sammen med oss. Famile og venner. Dette følte vi på at ville være til stor hjelp for oss og at vi ikke ville "svikte" som forsterforeldre fordi det hadde blitt for mye for oss. Vi var veldig takknemlig og glad for all støtten vi ble lovd. Vi tok dette med i betrakning når vi tok avgjørelsen og følte oss trygg på at dette kom vi til å fikse sammen. Vi er jo ikke 20 år lengre liksom!

Vi kom no inn i en hverdag med rutiner og vaner. Det tok litt tid, men vi klarte det no til slutt. Barna var da ca 6 mnd og 1,5 år. Nydelige og herlige barn <3
Jeg hadde vært med på begges fødsler og fullt de tett opp, så de var godt kjent med oss. Ingenting var tryggere for de at vi tok de til oss så lenge min datter var syk.

 Og ja......vi ble veldig sliten til tider. Det var tenner på gang, sykdom,voksesmerter, mareritt og drømmer. Nettene ble nesten til dag noen tider for meg, da ungene ikke sov. Når den ene sovnet så våknet neste.På det året vi hadde de så kan jeg nesten ikke huske der jeg sov en hel natt. De nettene jeg fikk ble veldig redusert i time antall. Helgene ble kun forkusert på barna og ekteskap og kjærlighetslivet til meg og min mann ble en saga blått. Det var likosm som at vi levde i en "boble" der vi på en måte var bare nødt å leve no. Alt annet ble satt på vent. Noen helger fikk vi fri da jeg har en fantastisk mor og stefar som hjalp til (Begge rundt 70 år). Vi skulle være kjærester de helgene, men det ble for det meste brukt til å innhente søvn :P Alle mennesker MÅ ha søvn for å overleve. Slik er det bare :)

For ca 1 uke siden tok jeg kontakt med en venninde for å rett og slett høre hvordan hun hadde det. Jeg trodde nemelig at hun var blitt syk eller noe siden hun ikke hadde tatt kontakt med meg ang å hjelpe oss dette året. Hun tilbydde seg nemmlig å gjøre det. 
Da jeg frontet henne med dette, så snudde hun det rett rundt og lurte på hvorfor JEG ikke hadde tatt kontakt! Hun hadde jo ikke hørt noe ifra meg! Jo, jeg har prøvd å ringe henne et par ganger men ikke nådd henne. Og det var begrenset hvor mye tid jeg hadde til rådighet til å kontakte henne. Det jeg mener er: Hvis jeg tilbyr meg å hjelpe, så hadde jeg tatt kontakt for å oppfylle den hjelpen eller?! Eller er det meningen at den som får tilbudt hjelpen skal kontakte?! Blir litt forvirret her jeg :(
Er det ikke de som tilbyr som har et ansvar å følge opp da?
Jeg skjønner jo selvsagt at mye kan skje på et år og at de kan egentlig ha mer enn nok med seg selv. Men er det så vanskelig å bare gi en lyd å informere da?!
Jeg skjønner også at noen tenket at de kasnkje har lovd vekk for mye og at de kanskje ikke orker mer ansvar. Men hva med en liten tlf eller melding da slik at vi ikke sitter her og tror at vi vil bli avlastet i løpet av året? Er det egentlig så mye å  be om?!
Det er jo ikke SÅ kjekt å spørre om hjelp osv.......ER det vel?

Derfor føler jeg meg sviktet! VI hadde sikkert tatt de til oss uansett, men hadde jeg trengt å bli SÅ sliten? Kunne jeg ha klart å sortert tankene og følelsene mine alene, istedenfor at alt no er kaos og at jeg må ha kyndig hjelp? Kunne jeg ha fått vært mer kjæreste med mannen min istedefor å nesten glemme at vi ganske nylig ble gift?
Ja, jeg vet at vi må og har forsaket mye i denne tiden og vi hadde nok begge gjort det igjen. Men det er ikke der jeg vil. Jeg har heldigvis en fantastisk mann som var den staeste av oss når det gjaldt barna. Han sa: "De skal på Odland og ingen andre steder". Elsker denne mannen ! Mitt alt <3

Jeg kunne ha skrevet så mye mer om dette, men det orker jeg ikke. Den utfordrende tanken jeg egentlig har rundt alt dette er ar JEG sitter igjen med dårlig samvittighet!
Jeg har dårlig samvittighet for at jeg er sint og skuffet på de som sviktet meg i denne tøffe tiden og spesielt no når jeg ser hvor tøft jeg har det no når alt er over. Kanskje jeg forventet meg for mye? Noen av mine venner mener at jeg er ganske så naiv (på en snill måte) :P. Kanskje det er på tide å høre etter hva disse vennene sier.
Det var sånn som psykologen sier: "Hva skal DU ha dårlig samvittighet for? Du har jo gjort din lovnad ovenfor barna, din datter og svigersønn du"! Jo, hun har jo rett i det, men alikavel har jeg dårlig samvittighet. Det plager meg så sterkt at jeg mister søvnen min om natten. 
Det er virkelig tragisk!

Det er derfor jeg har valgt å skrive denne bloggen for at mennesker som følger meg kan gi meg noen ord tilbake. Det er viktig å høre andre sine meninger og erfaringer når man har det vanskelig selv. Så jeg spør dere:

Er det "lov" å føle seg sviktet, såret og sint uten å ha dårlig samvittighet? Skal jeg ha dårlig samvittighet? Og er det normalt å føle som jeg gjør i denne situasjonen?

Takker alle for innspill og tilbakemeldinger.

PS: i denne bloggen er det ikke mulig å skrive lange avhandlinger under innlegget, så en må fatte seg i korthet :) 

Varme klemmer fra en tankefull Sissel <3