30. aug, 2015

Kåre 38 år.

 
I forkant av det siste året har jeg stort sett taklet livet veldig bra, men er nok en grubler av natur. Jeg oppfattes som en veldig rolig, blid og balansert type, og har vel alltid hatt en form for stolthet i det å ikke vise sinne, frustrasjon, sorg o.l. utad. I stedet har det vel heller kokt litt for mye på innsiden.
 
Av psykiske problem så har jeg alltid sett på min (mer eller mindre livslange) klaustrofobi som det eneste problemet.
Dette kom nok av en eller flere situasjoner i barndommen deriblant det å bli sittende fast alene i en heis da jeg var rundt 6-7 år gammel. Jeg husker lite av den hendelsen, men min mor har fortalt meg om det. Dette har bl.a. gjort at jeg stort sett har unngått heiser og små lukkede rom hele livet. I tillegg er det å fly ikke noe jeg trives særlig godt med (pga. klaustrofobien).
 
Denne fobien har alltid fulgt meg og jeg har alltid vært åpen overfor «verden» om dette og har egentlig ikke sett på det som et veldig praktisk problem da jeg har klart å unngå klaustrofobiske situasjoner uten at det har preget livskvaliteten negativt i nevneverdig grad.
 
Men utover dette så har jeg altså hatt et godt liv sånn i det store og hele, men de siste 8-10 årene har allikevel vært preget av en god del stress og belastninger både privat og på jobb – og dette gav tydeligvis utslag i fjor vår…… En dag i begynnelsen av april satt jeg alene hjemme på en fridag midt i uken og hadde bestemt meg for å bare slappe av på sofaen med tv’en. Mens jeg satt i sofaen og hadde laget klar litt frokost opplevde jeg plutselig et fullblods panikkanfall helt ut av det blå!!!
 
Følelsen kan jeg beskrive som tilsvarende den jeg har fått de få gangene i livet jeg har vært nødt til å ta en heis – bare at denne dagen var følelsen ganget med 10 i styrke og det stoppet ikke. Jeg satt der i sofaen og regelrett ristet og skalv mens pulsen og hjertet banket ukontrollert samtidig som jeg hadde en følelse av å være LIVREDD uten å skjønne hvorfor….. Det var en utrolig skremmende opplevelse og det føltes nesten som om jeg skulle bli «gal». Hadde liksom ikke kontroll over verken hodet eller kroppen.
 
Sakte men sikkert utover dagen fikk jeg roet meg ned fra det innledende anfallet som jeg vil kalle 100% i styrke og kanskje ned til 70-80%. Slik hadde jeg det i tre dager før jeg dro til legevakten. Alle tester var ok, og siden jeg ikke gav uttrykk for å være suicidal, så ba de meg kontakte fastlegen for videre oppfølging. Jeg fikk time hos fastlegen et par dager etter og han tok seg god til til å lytte og forklarte meg at jeg nok hadde hopet opp for mye stress og styr i kroppen hvorpå man kan oppleve slike reaksjoner.
 
Han mente også at dette kunne ha med at min kone og jeg akkurat hadde kjøpt et nytt hus og var i prosessen med å selge leiligheten vi bodde i og ventet på å ta over den nye boligen. Legen forklarte at flytting var en velkjent situasjon i forhold til det å kunne reagere psykisk på den «uvisse» situasjonen flytting kan medføre.
 
Jeg gikk også til psykolog noen få ganger inntil vi flyttet til en ny by og dette hjalp litt – og siden den dagen i april i fjor når dette skjedde, så har jeg klart å leve med denne reaksjonen som fortsatt ikke har sluppet taket. Jeg går nå konstant med en eller grad av angst og uro i kroppen, men heldigvis har den holdt seg på mellom 20-50% av det første anfallet. Det er allikevel utrolig slitsomt å ikke komme seg ut av denne følelsen. En følelse som tydeligvis bruker min klaustrofobi som utgangspunkt da det er den følelsen som oppstår av «ingenting». Hverdagen er ikke slik den burde ha vært og dette gjelder nesten alt som hører hverdagen med. Jeg får på en måte litt klaustrofobiske følelser av eksempelvis det å gå på jobb (en jobb jeg egentlig stortrives i). Følelsen blir at jeg «må» gå på jobb og siden jeg vet at jeg ikke bare kan la være å gå på jobb så får jeg litt «klaus»/angst av dette. Jeg kommer med dog på jobb og har nesten ikke vært borte fra jobb siden dette skjedde. Det samme gjelder sosiale tilstelninger og kanskje aller verst så har det påvirket bilkjøring for nå klarer jeg ikke å kjøre på motorvei lenger fordi jeg ikke «kan» stoppe der når jeg vil….
 
Så over på svelgevanskene…. Jeg har nå skrevet litt om hva som har skjedd det siste året og grunnen til det er at jeg først ikke så noen sammenheng mellom disse to problemene i det hele tatt. Pr. i dag så har jeg vel allikevel måtte innse at det sannsynligvis er en direkte sammenheng/årsak.
 
Dette med svelgevanskene husker jeg ikke helt konkret hvordan begynte, men det var ingen spesifikk utløsende årsak slik du fortalte om denne hamburgeren som gikk i vrangstrupen.
 
Det var i starten av oktober i fjor at jeg en kveld satt og spiste middag og gikk til at det føltes mye tyngre enn vanlig og svelge maten. Jeg hadde en slags følelse av at det var en klump eller hevelse av ett eller annet slag bak adamseplet. Dette ble ettersom dagene gikk gradvis verre og jeg brukte lenger og lenger tid på få ned en vanlig middagsporsjon samt at jeg måtte ha mye drikke ved siden av for å skylle ned.
 
Etter et par uker opplevde jeg derimot å plutselig kunne spise relativt normalt igjen. Dette var i løpet av en helg husker jeg. Uken etter så ble det verre igjen. Da begynte jeg i tillegg å føle et fysisk ubehag i halsen som satt der konstant og ikke hadde noe med at jeg skulle spise. I de første ukene så var dette med svelging kun et problem som meldte seg i det jeg satte med ned å skulle spise et måltid og utover det så følte jeg ingenting i forhold til hals og svelg.
 
På dette tidspunktet var jeg helt overbevist om at det var noe fysisk og dro til legevakten en kveld etter jeg hadde gått i nærmere en uke uten å få i meg noe særlig føde. Dette var i slutten av oktober og samtidig begynnelsen på en lang rekke tester på sykehus.
Jeg har i løpet av tiden fra oktober og frem til nå tatt røntgen av svelgerefleksen, gastroskopi, vært hos nevrolog og tatt CT skanning av halsen. Alle testene viser ingen (fysiske) problemer. Den siste testen er det faktisk bare et par uker siden jeg tok.
 
Julen var også et slit da den høytiden består av besøk på besøk og hvor mat er en av hovedingrediensene i feiringen. Jeg forsøkte meg tappert på julemiddagen og tok en kjøttbit på størrelse med tommelen min, samt én potet og en spiseskje kålrabistappe. Dette brukte jeg like lang tid på å få ned som resten av familien brukte på to forsyninger…. :-(
 
Siden julen og i hele januar ble problemet ytterligere forverret og jeg raste ned i vekt i takt med at jeg begynte å unngå å prøve å spise fordi alt låste seg når jeg satt meg ned å skulle få i meg noe mat. Angstfølelsen ble også veldig høy i disse situasjonene for det var fortvilende å ikke få ned noe som helst. Supper hadde helt siden oktober gått greit – det samme med smoothier, corn-flakes (med mye melk), men i januar begynte selv supper å bli vanskelig. Jeg er utgangspunktet en høy og slank person, men etter å ha gått ned mellom 10-15 kilo siden oktober begynte jeg også å bli redd for at jeg skulle «gå til grunne».
 
Jeg nådde bunnen her i slutten av januar når jeg faktisk fikk problemer med å svelge mitt eget spytt og jo mer jeg tenkte på det – dess mer spytt produserte jeg – og da spesielt i situasjoner hvor jeg helst ikke ønsket at dette skulle skje :-(((
 
Jeg var da begynt å blir overbevist om at alt dette tydeligvis satt i hodet/tankene. Min nye fastlege mener at det er en riktig oppfatning, men at det kanskje kan ha blitt utløst av et eller annet problem jeg hadde i halsen i starten, men som har blitt sittende i hodet etter at det fysiske problemet hadde forsvunnet og således hadde jeg utviklet et psykosomatisk problem.
 
Selv tror jeg kanskje mer og mer på at dette rett og slett er en (utvidet?) reaksjon på den angsten/uroen/stresset jeg har gått rundt med siden april i 2011….
 
Redningen ble når fastlegen skrev ut en resept på ernæringsdrikker fra apoteket. Jeg har fått hjelp av en ernæringsfysiolog til å sette sammen en daglig miks av disse drikkene (som man faktisk kan leve utelukkende på over laaaang tid), og nå har jeg endelig gått opp noen kilo og snudd den negative retningen jeg hadde mht. vekt og fysikk. Det som er litt kjedelig er at disse drikkene koster meg 8.000,- pr. mnd(!) og jeg får dem ikke på blå resept pga. at resepten må komme fra en spesialist og skyldes en «konkret» sykdom.
 
Selv om jeg ikke får noe av dette dekket har jeg valgt å inntil videre betale selv og kjøpe disse drikkene for de har hjulpet utrolig mye både for psyken og ikke minst fysikken. Jeg føler nå ingen uro mht. å ikke få i seg de næringsstoffene jeg trenger og dermed tar dette litt av fokuset på problemet bort. Det er selvsagt ingen løsning på lang sikt og jeg håper jo selvsagt at dette problemet kan løses så fort som mulig, for det er jo ingenting jeg har mer lyst på en mat!!! Har sagt til konen at den dagen dette er over så skal jeg gjøre meg feit på hamburgere, taco og alt annet som jeg er så inderlig glad i, hehehe!
 
Venter nå på behandling som går mer på å angripe problemet kontra det å finne ut hva som ligger bak. Har fått kontakt med en spesialklinikk i midt-Norge som spesialiserer seg på ulike psykiske problemer/fobier og så bli det spennende å se hva som vil skje etter et opphold der!
 
Kåre, 38 år