30. aug, 2015

Min åpenhet om psykisk helse. (28 mars 2012)

I dag fikk jeg en tlf som jeg kunne klart meg foruten.

Det viser seg at noen «venner» av min far har lest bloggen min og fortalt han om dette. Det må de bare gjøre, for jeg har valgt å være åpen om dette.

Jeg er rett og slett ferdig med å ta hensyn til alle rundt meg og tenke på de og deres vel. Når skal jeg få ta vare på meg selv da?!

Da jeg valgte å stå frem for å hjelpe andre i samme situasjon, så valgte jeg å stå 100% frem. Jeg følte ikke at det var riktig å bare gi 50 % av meg selv. Det er ikke min måte å gjøre ting på. Enten gjør man det skikkelig ellers lar man det være.

For ordens skyld, så har jeg snakket med mine barn og min nærmeste familie (som jeg har kontakt med), og de støtter meg 100%.

Jeg ligger aldri ut navn osv på familiemedlemmer, men for å kunne skrive om ting som jeg mener er viktig for å kunne tolke meg rett, så må jeg bruke «betegnelsen» for disse.

Det har aldri vært snakk om at jeg skal holde noe fra barndommen min i skjul, så hvorfor skal det plutselig bli så tabu no når jeg er blitt frisk?!

Grunnen for at jeg legger dette ut er fordi at jeg ikke skal la noen knekke meg igjen. Den gleden har de hatt så altfor lenge, så nok er nok.
Det er også viktig å få frem at de som er i samme situasjon som meg, har den rett å være SJEF I SITT EGET LIV…….

Dere som synest at dette blir alltfor personlig i en åpen blogg, må kansje vudere på nytt om denne bloggen er noe for deg…….
Jeg har ikke tenkt å gi slipp på drømmen min om å stå frem for å hjelpe andre, og da følger slike «triste» innlegg med…….
Jeg har vært syk og stillesittende i 30 år av mine 46 år, så jeg har ikke tenkt å stoppe no!

Og til dere «Venner» av min far, skjekk fakta før dere åpner munnen eller la være å lese her i min blogg.

Jeg vet at de som står meg nærmest og backer meg, heier på meg i det lange løp!

 

Sissel.