30. aug, 2015

Hjelp, jeg elsker deg! (25.mars.2012)

Som noen av dere vet så har jeg møtt min tidligere barndomsvenn Kåre igjen etter 30 år uten kontakt.
Den gang var vi «bare» to venner som gikk i klasse sammen, ble konfirmert sammen og hadde felles bekjente. Vi hadde aldri noen form for disse kjærestegreiene…… :)

Må jo innrømme at han var en flott gutt og alle jentene låg jo strykeflat for han. Jeg var nok litt forelsket i han for en periode, men han var liksom alltid opptatt med en annen….*hehe*

Siden begynte jeg å henge sammen med de som var noen år eldre enn meg, så da møttes vi ikke så ofte utenom på skole osv….

Men hvem skulle tro at vi skulle møtes igjen på FB?!

I forbindelse med at jeg ville prøve å få til en gjenforeningsfest for vi som gikk i skolen sammen, så begynte jeg å søke etter de her på FB.
Jeg husker at jeg søkte etter Kåre ganske så tidlig i denne prosessen, men kunne ikke finne noen på det navnet.
Jeg forsatte å søke og holdet vel på med dette i ett par uker.

I slutten av søket prøvde jeg en gang til med å søke etter Kåre, og der fikk jeg han plutselig opp!
Jeg må jo ærlig innrømme at jeg ikke skjønte så mye, grunnet at søker ble gjort helt likt som det første søket.

Etter at vi fikk kontakt igjen og Kåre kom på besøk , ble jeg fortalt at han hadde fått sin første pc av sine barn i gave. Han kunne ikke noe om dette tekniske som lå forann han, men de lærte han om FB og Mail……da klarer man seg jo bra eller….*hehe*
Så det var ikke lenge han hadde vært online når jeg oppsøkte han på FB…….Å herregud så sent han skrev….*hahaha*……Det var nesten like raskt for han å kjøre bort hit på besøk enn å skrive en settning, så det ble gjort ganske så snart etter kontaketen ble opprettet.

Jeg er helt sikker på at dette er slik livet mitt er lagt opp, og at dette ikke var en tilfeldighet. Det kjenner jeg veldig på i dag…… :)

I alle denne idyllen så må dette «monsteret» som jeg kjenner fra pur barndom, rote det til i hodet og følelsene mine…og det er så utrolig slitsomt!!! :(
Jeg er så trett av at dette «monsteret» ikke kan la meg få leve i en kjærlig tid :(
Kan ikke jeg få oppleve det å være elsket og elske tilbake uten at jeg skal begynne å tvile??!!!

Kåre kysser meg godtnatt hver kveld og sier at han elsker meg. Det er så utrolig deilig å føle på, men samtidig vil «monsteret» si sitt : «Kan han virkelig elske deg Sissel»??!!!
Det er da jeg begynner å tvile……Jeg stenger alle mine følelser automatisk igjen, og våger ikke å elske tilbake.
Tenk om han forlater meg slik som alle de andre som jeg har elsket har gjort……De som sa de elsket meg og skuffet meg? Familie, venner osv…..orker ikke dette!!!

Jeg har snakket med han om dette, der han beroliger meg med at han sier det fordi det føles så rett ,IKKE fordi at han bare vil si det for å roe meg. Jeg tror han, men hvem skal jeg høre på? Kåre eller «monsteret»??!!!

Jeg er så inderlig redd for  å føle og elske med hele meg!!
Jeg vil ikke dette lenger…Slippe det å holde lokk over hele tiden…. Men hvordan?

Jeg begynte for ett par mnd siden hos en psykiater som driver med kognitiv terapi, Ingvard Wilhelmsen. Han har skrevet blant annet en bok som heter » Kongen Anbefaler»…. http://www.kognitiv-terapi.no/kongen.html
Fy søren for en flott bok og mann….*hehe*….
At jeg aldri i løpet av disse årene har fått tilbud om å gå til behandling i kognitiv terapi er meg en gåte.

I løpet av en time fikk han meg til å se verden på en helt annen måte. Jeg lo av måten han fikk meg til å se ting på nytt. Det var mangen ganger jeg kun klarte å si: «Åjaaaa, det er sånn det er ja….ja da ¨skjønner jeg det»…. :)
Jeg skal skrive mer om dette en annen dag, men skal dele en ting med dere i dag.

Der vi satt og pratet frem og tilbake så spurte han meg: «Hva er det du er så redd for i dag Sissel?»  Jeg svarte som sant var at jeg var redd siden jeg hadde det så godt for tiden……Mesteparten av behandlerer som jeg har vært i behandlig hos i løpet av mitt liv ville sagt noe som : » Tuller du? Hvordan det? Hva mener du?» Osv….. Ingvar var helt rolig og sa: «Fortell om det er du snill»…….
Jeg sa at jeg hadde det så bra at det var for godt til å være sant. Allt klaffer bare og livet er lett å leve…….. Han skjønte hva det gikk i veldig fort, og sa: «og no er du redd for å nyte det og leve….?»…..Herlige mannen <3

«Jeg er livredd» sa jeg. «Jeg tørr bare ikke»……..»Jeg klarer bare ikke å elske og ikke innse hvor godt jeg har det, for da er jeg sikker på at det vil ta slutt»…….. :(  «Jeg vil ikke klare å overleve flere nederlag», sa jeg.

Han lurte på hvorfor jeg ikke ville overleve flere nederlag, og sa at jeg ikke hadde krefter til det. Det var da han kom med sine kloke ord som egentlig er veldig enkle, men som er veldig vanskelig å sette sammen for de som er «sliten i hodet » som jeg pleier å si….

Han sa: «Hvis du kan tillate deg selv å nyte hvert øyeblikk av det gode og kjenne at du har det bra, så vil du klare deg bra OM det skulle komme noe negativt.
For om du hele tiden går å kjenner på det negative og jobber med å holde følelser tilbake, så kommer du ikke til å ha krefter til å takkle det evt tapet/nederlaget osv ….»

«Hva ønsker du Sissel?…..Vil du leve i ett evig slit eller nyte det som er å ta det som kommer?!»
Selvsagt vil jeg leve sa jeg, og der og da såg jeg på dette som en helt ny periode i mitt liv….

Ingen kan si at dette «monsteret» er vekk på minuttet, men en ting som man må jobbe med. Men jeg kjenner at det er mye enklerer å forholde seg til «monsteret» no enn det var før.
Jeg velger å tro at jeg er klokere enn «monsteret» og at jeg styrer følelsene mine bedre no enn før.

Mitt mål er å kutte ut hele «monsteret» til slutt, men tar det gradvis……

En ting er iallefall hels sikkert: Jeg elsker Kåre av hele mitt hjerte. Han er mannen i mitt liv…..
Jeg må bare få «monsteret» til å føle det samme.

 

Takk til Ingvard som hjalp meg til å innse dette :)

Annbefaler alle til å lese denne boken…..Man lever så mye enklere enten man er syk eller frisk :)