30. aug, 2015

Alkohol

angst2

 

Da jeg vokste opp var alkohol min verste fiende. Å gud som jeg hatet den drikken !!

Min far var vel det som heter periodedranker, og det ble våte helger og ferier.

Det som skulle bli så koseligt og trygt for oss unger, ble ett levende mareritt. Hver uke, så gikk jeg å grudde meg til helgen skulle komme. Helgen skulle  være noe koseligt for familien, ble jeg fortalt engang.
Feriene skulle være en tur vi skulle gjøre sammen som familie, og oppleve noe nytt og hyggelig.

For meg ble hver helg ett mareritt med alkohol, fester, høy musikk, slossing, misshandlig av min mor og av oss unger. Det var både psykisk og fysisk misshandling……

Kjenner at jeg sliter med å gå inn på dette temaet, men må bare jobbe meg gjennom det.

Det er helt sykt å se hva denne alkoholen kan gjøre med folk. Hvor forandret de kan bli bare etter noen par drinker. Han som skulle være en trygg og god far ,ble forvandlet til en farlig psykopat.

At vi alle forsatt er i livet i dag, er meg helt uforståelig. Så mye juling og slag som vi fikk, og spesielt min mor.
Vi hadde en del opplevelser med sykebil og en mor som var bevistløs, så kansje det er derfor jeg er så redd når jeg ser en sykebil og sykehus den dag i dag…..

Kjenner at dette er ett tema som jeg må skrive om i små doser, så jeg får lage ett eget innlegg ettter hvert tror jeg.

Men mitt forhold til alkohol er like anspent i dag.
Om jeg er ute på byen osv, så kan jeg godt ta meg en drink eller ett glass vin, men ikke noe mer enn det.
Hvis jeg hører noen som bli høyrøstet, så kjenner jeg at kroppen min krymper sammen og bare vil forsvinne.
Hjertet jobber i full fart, og jeg begynner og hyperventilere……
Dette er så pass slitsomt, at jeg for det meste velger å holde meg hjemme.

I ungdommen drakk jeg hver helg, og skjønte ikke mitt eget beste. Men uansett hvor mye jeg tenker tilbake dit ,så rettferdiggjør jeg det med at jeg visste ikke bedre. Det var nok min eneste rømmningsvei for å kunne glemme det som var vondt.
Jeg hadde ikke lært noen annen måte å takle det på.

Jeg vil også si at min far la seg inn for behandling og fikk hjelp, men jeg kan forsatt ikke sitte lenge sammen med han om han tar en øl. Jeg blir rett og slett dårlig.
Jeg har alltid nektet han å ha ungene mine alene, hvis han har alkohol i huset.
Han får heller ikke drikke mer enn ett par øl til maten, når barna er med meg dit
Hvis han ikke godtar dette, så tar jeg ungene med meg og går.

Håper aldri at jeg må oppleve noe i nærheten av dette igjen.
Det har skadet meg mer enn noen andre tror.

Ett nytt innlegg om mer detaljerte hendelser fra denne tiden, kommer etterhvert.