31. aug, 2015

Som Offer og Pårørende.

sten

Dette er ett tema som er veldig omfattende og vanskelig å sette ord på. Men no når jeg er frisk kan jeg se alt det «sprøe» og «gale» som min mor måtte gå igjennom med meg, grunnet at jeg var så syk med angst.

Hvordan jeg kunne vri om ting for at jeg skulle få min vilje og at alt skulle handle om meg. Hvordan jeg kunne bruke min sykdom for å spille på min mor sin samvittighet, og ikke minst hvordan jeg vant nesten hver eneste runde i dette…….

Men før jeg begynner å skrive noen eksempler så vil jeg si, at dette ikke ble gjort med overlegg. Det var sykdommen så gjorde slik at en ikke klarte å tenke konsekvenser av ens handlinger.
Jeg kunne ikke skjønne hva min mor f.eks mente når hun sa at hun var sliten, for hun måtte jo skjønne at jeg var mye mer sliten…….. :/

Hvis min mor og stefar  skulle reise vekk, så kunne jeg lage ett sant helvete. Jeg kunne ikke skjønne at de kunne reise ifra meg når jeg var så syk. Jeg hadde jo ingen andre som kunne passe på meg osv…..

De måtte alltid sette meg først og alle andre i andrerekke. De måtte ta hensyn til meg, og jeg beskyldte mange ganger min mor at det var hennes feil at jeg var syk. Da spilte jeg direkte på hennes samvittighet og jeg vant.

Det var mange episoder av dette og jeg kan skjønne at min mor var kjempe sliten, ETTER at jeg ble frisk.
Det jeg har sett og lært av dette i ettertid, er at vi med angst har en fenomenal måte til å «bruke» våre nærmeste til å få igjennom det vi vil.
Det å skylde på andre hvorfor vi er syk og ikke orke å ta annsvar for livene våre selv.

Som jeg sa i innledningen her så er dette ett veldig vanskelig tema og sette ord på. Det kan passe for mange, men for andre blir det helt feil. Derfor er det veldig viktig  å streke under, at med dette innlegget menes generelt. For å kunne se dette, så må man faktisk ha blitt frisk.

Jeg må også ta dette temaet og dele det opp senere i mindre innlegg, sånn at det blir lettere å lese og forstå.

Men målet mitt  no med dette innlegget, er at alle faktisk må sette seg ned å kjenne litt etter hva man gjør i hverdagen. Hvem og hva man er avhengig av for å klare å «overleve» dagene med angst og hva en evt kan gjøre med det selv.

…..og selv som pårørende no, så kan jeg se dette veldig klart.
Det er veldig vanskelig å være mamma og en form for «behandler» samtidig. De to personlighetene går ikke an å kombinere. OM man vil klare det, så må man lære seg å blokke ut den delen av mammaèn som har med dårlig samvittighet å gjøre. Man må faktisk være en «drittsekk» for en periode og tåle en masse skjellsord fremover. Hvis man ikke klarer dette så må man gi alt annsvaret til en behandler.

Det er sikkert mange som lurer på om jeg er helt i lodd her no, men dette er fakta! :)

Det har tatt meg over 20 år å innse dette, men dette er faktisk fasiten på å bli frisk.
Jo mer synd en synest i en person, jo sykere blir de personene.

Hadde jeg bare visst hva jeg måtte gjøre for lenge siden med livet mitt, så hadde jeg blitt friskere lenge før.

 

Håper at jeg ikke tråkker noen på tærene med dette innlegget, men det er nødvendig å skrive om det.

Om noen har ros, ris eller spørsmål om dette temaet , så må dere bare spørre i vei her. jeg vil jo være til hjelp for dere alle :)