31. aug, 2015

«Angst på hjertet»….

Angst på hjertet tror jeg må være noe av det verste en kan oppleve innen psykisk helse.

Grunnen er rett og slett at en slutter å leve, helt og holdent.
Man blir redd for å sovne, for man tror man ikke våkner igjen.  Jeg låg å telte pulsen hele natten og sovet med pekefingen på armen ved pulsen, hvis jeg sovnet.
Man kan ikke gå turer eller opp bittesmå bakker, for man er sikker på at hjertet ikke klarer denne påkjenningen.
Hvis man prøver så får man kjempe panikk, og da hjelper det ikke med ett panikkannfall……Da er man 100% sikker på at man dør!

Nei, dette var en ekstrem vanskelig tid når jeg hadde det sånn. Jeg gikk ikke ut, ikke på tur. Turde ikke gå over dørstokken engang og var totalt avhengig av andre mennesker rundt meg 24 timer i døgnet.
Ungen mine var der, men det hjelp ikke. Det måtte helst være min mor siden hun kunne hjertekompresjoner. Hun kunne redde meg om noe skulleskje.Det var tanken min rundt dette. Totalt avhengig ble jeg av dette, og hun måtte rett som det var rykke ut mitt på natten.

«Heldigvis» jobbet min mor innen psykiatrien og kunne skjønne mye av det som skjedde med meg, men jeg ville ikke høre på henne. Jeg «visste» jo at det var noe alvorlig galt med hjertet mitt og hun hadde bare feil i allt hun sa til meg.

Hjertespesialister som skjekket meg opp og ned sa at jeg var helt frisk, men jeg trodde ikke på de i det hele tatt. Jeg mente at de ikke hadde peiling på hva de drev med. Selvsagt måtte jeg være kjempe syk siden hjertet mitt dunket så fælt! Jeg var like irritert hver gang jeg gikk utfra legen og med beskjed om at jeg var helt frisk!

Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om akkurat dette, men tenker som så at de som har behov for å vite mer om dette kan spørre meg :)

Alle dere som har fulgt med meg vet at jeg begynte hos Wilhelmsen og han ga meg en del valg her i livet!
Ett av de var med hjertet: «Du kan ikke velge selv om du ER hjertefrisk eller hjertesyk, men du kan velge om du vil TRO at du er hjertefrisk eller hjertesyk.» Det var KUN jeg som kunne velge dette og ingen andre. Enkelte valg er man bare nødt å ta her i livet, uansett hvor vanskelige de måtte være.

Jeg TOK dette valget og har aldri angret ett sekund på det. Det har vært en tøff periode og forsatt prøver tankene mine og overvinne meg. Men jeg har tatt en valg om å leve 100% og ta ting som de kommer. Jeg SKAL ha styringen på angsten og ikke motsatt. Endelig skal jeg få begynne å leve normalt!

Jeg kan faktisk ikke ha kontroll på døden. Den kommer når den kommer. Imellomtiden vil jeg ha ett godt liv og ikke gå rundt å engste meg for det som KANSJE kan skje!

Ironisk nok så ble jeg hjerteoperert i 2010 og da sa jeg rett ut til min mor «Hva var det jeg sa? Jeg visste det…..» I ettertid så har jeg ledd av denne kommentaren, fordi dette var en medfødt hjertefeil som utvikler seg i voksen alder og som jeg ikke har kunnet kjent før. :)

Jeg låg 11 timer på operasjonsbordet, våken og jeg var selvsagt livredd. Jeg hadde 3 «overledninger» i steden for en, så de måtte fryse en ned og brenne vekk en. Men vet dere hva? Det var ikke farlig i det hele tatt! Der trigget de hjertet mitt max og fikk beskjed om at jeg hadde ett kjempe sterkt hjerte!

Denne gangen VELGER jeg å tro på det og lever livet mitt der etter. No går jeg på jakt sammen med min kjære mann og vi kan gå en hel dag over mark, myr og topper. Jeg svetter som en gris, men tenker at dette er jo godt for kroppen min ISTEDENFOR å få panikk!!  Det er bare SÅ deiligt!

Så til alle dere som forsatt sitter og ikke tørr å gå en tur engang…….Prøv iallefall og kjenn hvor godet det gjør! Rett deg opp og si til deg selv at du skal ta ett valg om livet ditt! Det er kun du selv som kan gjøre det, men jeg vil være her hele tiden og hjelpe deg med det du måtte trenge.

 

Lykke til alle sammen og ikke nøl med å spørre om noe. Mye kan høres dumt ut å spørre om, men husk at det er angsten som snakker og ikke du <3

 

Klemmer fra Sissel :)