31. aug, 2015

Trygghet og Tillitt med "Jonas"

Det første jeg var nødt til å bygge opp hos «Jonas» var trygghet og tillitt. Jeg visste at han aldri kom til å trene sammen med meg hvis han ikke kunne stole 100% på meg.

Allerede da jeg fortalte en del av mine tidligere erfaringer innen denne sykdommen ,så kunne jeg se at han slappet av. Han kunne spørre meg om masse som han lurte på og ble møtt med svar som han «skjønte». «Helt utrolig» sa han mange ganger. Endelig en som skjønte han :)

Vi begynte så smått med å gå på turer sammen og det å gå vekk fra moren hans. Vi begynte veldig smått og tok med oss hundene mine, slik at vi kunne forkusere på litt andre ting enn bare angst.
«Jonas» er en gutt som er kjempe glad i dyr og dette benyttet jeg meg av så mye jeg kunne.

Vi gikk lengre og lengre turer etterhvert sammen og hadde det ganske så koselig sammen.
Enkelte ganger ville han ikke bli med og fant på en masse unnskyldninger for å slippe, men da tok jeg han i armen og «Ga han ett spark bak» :)
I ettertid ser vi at dette har funket og han sier selv at han må ha det slik for å bli frisk.
En kan ikke «bare» sitte å tro at man blir frisk sånn plutselig. Man er nødt til å oppsøke situasjoner for å se at de ikke er farlige.

En gang sa «Jonas» til meg: «Vi trenger ikke å trene Sissel for jeg blir jo frisk når jeg blir stor»…..hehe :) Jo, det kan hende det siden jeg ble frisk i voksen alder, men jeg har jaggu jobbet for å komme hit som jeg er i dag. Dette ser han no og han har ikke sagt denne settningen på det jeg kan huske.

Det en skal være klar over når en trener med de som har angst for så mye , er at de er grådig gode på å lyve (hvite løgner) . De gjør det ikke for å gjøre andre vondt, men de tørr rett og slett ikke å la det være. De er nødt å redde seg ut av mange situasjoner med å lyve, for de blir ikke trodd på noen andre måter. Det er ikke dermed sagt at det er ok å lyve! Og det som er så genialt mellom meg og «Jonas» er at han slipper ikke unna med løgnene sine hos meg, for jeg har jo gjort det selv :)
Derfor tror jeg at denne form for behandling rett og slett er kjempe bra. De skjønner at det ikke nytter å prøve å lure og da får de ett helt annet pågangsmot.

Etter at «Jonas»  hadde gått noen uker tur sammen med meg så begynte han faktisk å gå alene. Han gikk ikke så langt de første gangene, men han GIKK no :) Han tok med seg hunden min og da fokuserte han på andre ting også. Det gikk opp og ned på hvor langt han turde å gå, men han forsøkte iallefall.

Enda er han avhengig av at vi som er han nærmest og forstår han er hjemme i husene våres når han går på tur, men en dag så slipper han nok alt dette også. Han må bare trene og trene på de samme tingene opp igjen og opp igjen til han blir helt trygg. Og det skal han få gjøre i sitt eget tempo, men med litt «Spenn hjelp» :)

Det å kunne være der for «Jonas» og være en trygghet for han når han er redd er bare helt fantastisk. Det å kunne nå inn til han når han får ett panikk-anfall er herlig. Det å kunne se at han hører på meg når jeg lærer han å puste i anfallet og se at det går over, det er mer verdt en millioner av dollar.
Da vet jeg at jeg gjør noe som hjelper andre og det gjør livet mitt fullkomment :)

Oppdatering på hvordan det går med turgåingen til «Jonas» kommer etterhvert som han viser mer fremgang, men fy søren så mye han har gjort allerede :)

Bare så kjempe Stolt av gutten «min» <3