31. aug, 2015

Første møte med «Jonas»

Første gang jeg snakket med «Jonas» og mor ,ble jeg veldig overrasket at ingen hadde grepet mer inn for å hjelpe. Jeg møtte en gutt som var totalt angrepet av panikk og katastrofetanker og en mor som var ufattelig sliten. Hun hadde da også 2 små barn som hun skulle ha tid til og krevde mye. Jeg husker at jeg tenkte: «Hvis ingen hjelper her så havner mor snart inn på «kvilehjem» og «Jonas» kom til å bli innlagt ett sted selv om han «bare» var 14 år gammel.

Her er en oversikt over det som «Jonas» IKKE klarte den gangen jeg møtte han for ca 1 år siden:

* Mor i vaskekjeller, «Jonas» i gangen og snakket med henne hele tiden for å høre stemmen hennes.

* Mor hengte ut klær på snor, «Jonas» hang i åpent vindu for å se og snakke med mor hele tiden.

* Om «Jonas» var på utsiden av døren og den var låst så slo han nesten døren inn i panikk.

* Han kunne kun leke rett utenfor inngangen til huset, hvis mor var hjemme.

* Kunne aldri gå på tur alene.

* Sjekket mor gjentatte ganger om kvelden, for å se om hun var våken før han fikk sove. Hvis hun duppet av så ble hun vekket av han for å se om hun var i livet.

* Kunne ikke sitte alene utenfor butikk eller bensinstasjon, eller gå inn disse plassene alene.

* Klarte ikke bli med på handlesenter hvis ikke mor lovde at hun ikke måtte gå på toalettet der, For da ble han alene utenfor.

* Kunne ikke sitte på rommet i andre etasje uten å måtte sjekke mor hele tiden. Som regel satt han i samme rom.

* Kunne ikke ta buss på skolen, så han blir kjørt og hentet av mor hver dag.

* Kan ikke overnatte hos andre utenom bestefaren.

Det er ganske så mye mer, men det får jeg komme tilbake til etterhvert som jeg skrive oppfølgende innlegg.

Det som egentlig overrasket meg mest, var den lille forståelse som de hadde fått fra det offentlige. De hadde ambulerende tjeneste som kom å snakket med han og støttet han i hans følelser og syn på ting. Det er veldig bra det, at han får snakket med noen om dette, men det hjelper ikke «Jonas» med bare snakk.
Han er av «den typen» at jo mer melidenhet han fikk, jo sykere ble han. Det var ingen som gikk fysisk på tur med han for å oppdage at det IKKE er farlig. Han hadde kontakt med denne hjelpen i vell 1 år, men ingen fremgang var å se. Synd, men sant.

Da fant jeg ut at dette var noe jeg skulle hjelpe med. Jeg skulle bruke all min erfaring som jeg har samlet opp etter over 20 år som syk selv. Det var for ille at denne ungen og flotte gutten skulle bli en inngrodd angstpasient, når man «bare» kunne snu litt på behandlingsmønsteret.

Jeg må jo bare si det med engang at jeg ikke har noen «papirer» på at jeg er en behandler, men har 25 år med erfaring inne dette feltet som syk selv. Jeg er no blitt frisk og holder på å utdanne med som MBèr. ( Medhjelper Med Brukererfaring )

Jeg sa til «Jonas» og foreldrene at jeg ville hjelpe de, men at de da måtte jobbe med meg. Jeg sa at «Jonas» kommer både til å hate og elske meg i denne tiden, men det heller mest med å elske når vi nærmer oss mål og det har vi fått opplevd gang på gang :)

Så neste gang jeg no skriver på denne historien så begynner jeg å skrive om hvordan vi begynte å trene på forskjellige ting og til slutt får dere lese hvor vi er no.

Kjempe spennende og rørende å lese skal jeg si dere . Så følg med :)

PS: håper at så mange som mulig vil komme med spørsmål og råd til oss om dere har noe på hjertet.
Veldig mange som er inne å leser, men dårlig med tilbakemelding.

Ha en toppers dag alle sammen <3