25. sep, 2015

Victoria`s Dagbok.... Oktober 2014

Victoria 21 år skriver til meg.....

" Hei, her er en liten oversikt over tingene jeg sliter med og angsten.
 
Først kan jeg si at Nathaniel og jeg og Christoffer lå på sykehus i 7 mnder, og da måtte jeg lære meg å kjenne litt på angsten da vi var i Oslo helt alene menst han var på riskhospitalet osv, så det er litt jeg har klart og jobbe med selv og. Var plaget med slim i halsen, og turte ikke gå utenfor døren, men når Nathaniel var født så hadde vi ikke valg siden han måtte operere 11 ganger og i Oslo osv, og da lærte jeg meg å kontrollere litt dette med slimet i halsen. Kjenner det litt enda, men ikke på langt nær så gale som før. Jeg og Christoffer har og mange ganger livreddet sønnen vår, pga han hadde oksygen hjemme til han var over 1 år. Nå er han 1,5 år. Det er mange netter jeg har måttet opp å ristet i han fordi han blir blå pga han gråter litt eller hoster, fordi han har så lite pust, og dette har gjort meg til mye sterkere enn jeg var for bare 2 år siden, derfor merker jeg at jeg har klart SÅ mye, så da SKAL jeg klare å få hjelp til dette og bli frisk igjen!!! 
 
- Spisingen, jeg siler suppene mine ALLTID to ganger før jeg tørr og spise, og det er av og til jeg føler det er for lite også. 
Kan få panikk anfall og tro jeg har svelgt noe fra suppen, og ikke få puste og springe ut får å få luft. Etter noen mintter går dete vekk, men skjelver og har angst lenge etter.
Jeg spiser ikke annet en dette, og av og til barne grøt for å få litt forandring, det går heilt greit det og, men er det for tjukt klarer jeg det ikke.
 
Jeg har veldig angst for å dø, min farmor og tante hadde det også. Jeg er mye svimmel pga jern mangel, og sliter med å stå opp om morningen.
Jeg er redd for å dusje alene i huset, i tillfelle jeg skal svime av i dusjen eller at noe skal skje.. Det er av og til jeg har fått panikk anfall i dusjen, og blitt helt tett i halsen og svimmel, da bruker jeg alltid bare gå ut av dusjen og ikke tørre å gå inn igjen før det er noen hjemme igjen.
Jeg liker ikke være alene på kveldene, da får jeg og skikkelig angst, jeg kan bli svimmel og ringe til mamma, søstrene mine osv bare for å ha noen og snakke med. 
 
Jeg hater og gå på kjøpesenter, og unngår det MEST MULIG når venninder spør meg, nettopp fordi jeg ikke har noen flyktnings måte. Om de kjører, og det tar ca 15 min dit, så kommer jeg meg ingen vei hjem om jeg får angst og blir tett i halsen. Dette gjelder og lange bilturer, fårestillinger, konserter osv der jeg føler meg litt "fanget". Unngår alltid og være med venninder på fester osv, om det ikke er hjemme med meg eller med de, fordi jeg er for langt hjemme fra og det blir for "utrygt" for meg.. 
 
Har ofte tanker om at jeg har kreft og andre sykdommer, egentlig hele tiden. Om jeg har vondt i magen, eller det trykker litt i ene siden på magen. Med engang jeg hører om noen som har en sykdom, snur jeg det hele til at det er meg, og kan ikke snakke om slike ting pga jeg får angst og tror at jeg har det samme. Mine venninder kan ikke snakke med meg om sykdommer og jeg unngår alltid det og prøver å lukkke ørene. Tørr ikke se på nyhetene heller, fordi jeg er redd for det kan komme opp noe som JEG er redd for og da begynner hodet og tenke og knake og jeg får ikke sove.
 
Noe av det verste jeg vet er å legge meg, når det er mørkt og kaldt og Christoffer og Nathaniel sover fordi de klarer og legge seg og sove med engang, så må jeg ligge våken og tenke å ikke klare å sove. Derfor legger jeg meg alltid seint, og finner unnskydlinger for at Christoffer og skal være våken lenger. Jeg bruker og å finne unnskyldinger til å ikke være alene, dra ut til mormor eller bort til mamma, eller få søstrene mine til å være med meg. Føler meg nesten egoistisk, eller jeg ER egoistisk og det er jo angsten som gjør. 
 
Jeg har skrevet mye nå om det jeg kommer på nå og føler at er det jeg sliter mest med, og det er sikkert små ting osv, men det kommer inn i hodet mitt fordi jeg har så sterk angst. Jeg føler jeg må føle meg komfortabel og helst hjemme om jeg skal klare å fungere bra nok.
 
Håper dette fikk deg til å få litt oversikt over problemene mine og jeg er SÅ takknemlig for du vil hjelpe meg :-)
Stor klem fra meg!!
 
Victoria <3 "

 

Dag 1 :

Sissel skriver:

Jeg kom frem til Ålesund ved 17 tiden og ble møtt av en blid og veldig klar Victoria. 
Vi satt oss ned for å snakke og planlegge måltider fremover, holdt oss til dagen i dag og morgendagen.
Mens vi snakket sier Victoria at hun hadde prøvd seg på ostepop og at det var noe av det beste hun visste. Lite visste hun at jeg har slikt i bilen når jeg kjører......hehe ;) Så vi begynte med ostepop.
Jeg tok med meg litt melkerull fra bilen også, men den ville hun absolutt ikke ha. Vi snakket litt om hvorfor hun ikke ville ha den og sa at hun likte ikke konsistensen på den og at den ville lage det "slimete" i halsen hennes.Men jeg er ikke den som gir meg så lett og ba henne iallefall prøve :) Hun gjorde det og en kunne høre et takknemlig "Nam" :)  Hun elsker jo sjokolade og det endte med at hun spiste opp hele pakken før kvelden var omme......hehe :D 

Til kvelds laget hun maten og ba hennes mor om å spise sammen med oss. Først ville hun ikke ha andre sammen med oss når vi spiste, men jeg sa at dette var veldig viktig for oppfølgingen etter at jeg hadde dratt hjem. Så vi satt fire stykker og spiste sammen til slutt, Victoria, samboeren, moren og jeg :)

Hun bestemte at vi skulle koke egg og ha på skive sammen med kaviar, samt at vi skulle drikke melk. Noe hun ikke har gjort på mange år,men som er veldig viktig for benbygningen og tennene hennes. 
Jeg spiste akkurat det samme som hun gjorde, slik at hun skulle få oppleve at jeg ikke satt det fast i halsen. Dette var til stor hjelp for henne og hun spiste en skive med egg og kaviar for første gang på 10 år !!!  :D

Victoria forsetter og skrive i samme innlegg som her, da det er viktig at hun også når ut til andre med hvordan hun opplever dette. Dette kommer vi til å gjøre hver dag slik at dere kan få følge henne :)

Håper at så mange som mulig vil kommentere under og heie henne frem på den veien hun går no.
Det er utrolig tøft for henne, men hun SKAL greie det sier hun :) Flinke jenta <3

I morgen kommer en ny dag med 4 måltid og angstmestring og det blir spennende :)

God Natt <3

 

Victoria skriver: 

Når Sissel spurte om å ta den ene biten med sjokolade, kjente jeg klumpen lang nedi halsen. Jeg tenkte klart inni hodet mitt at jeg IKKE skulle ta den biten, for da kom det til å tette halsen min. Men så begynte jeg å tenke over det Sissel sa til meg. Og hvorfor skal en sjokolade som smelter sette seg fast, og ikke en ostepopp? Derfor kjørte jeg på, tok den biten, og så at det gikk jo like bra det. Jeg følte en mestring bare da jeg tok den ene biten, selvom jeg var redd når jeg spiste biten, var det eneste måte å se at jeg klarte det. 

En times tid etter var det klart for kvelds. Jeg gikk lenge å tenkte på denne skiven som jeg skulle spise, grudde meg lenge, å tenkte "får jeg det til?". Vi dekket på, laget til, tente lys å ba min mor ned. Jeg følte på angsten da det skulle sitte mange rundt meg å se på meg spise, men da Sissel sa at det er viktig at min familie hjelper meg videre på veien når hun drar var jeg enig. Det gikk jo overaskende bra, det var egentlig ganske godt at mamma var der, jeg så jo at hun blei stolt av meg og nå kan hun spise med meg når Christoffer er på jobb slik jeg føler meg trygg. Det var en deilig følelse å tenke på at jeg klarte å spise, tross alle tankene mine rundt det både før og imenst jeg spiste. Jeg gleder meg til de neste dagene nå, jeg har bestemt meg for at silen og suppen aldri mer skal hit, og jeg vil begynne å omstille meg på mitt nye liv. 

 

Dag 2 :

I dag ble den en litt sen start på dagen siden det er søndag og vi sov lenge.....iallefall alle utenom jeg...hehe :D

Frokosten gikk veldig fint og Victoria spiste skive med leverpostei og majones.Ett egg og drakk melk og juice :)
Til lunsj spiste vi kyllingsalat og drakk Farris. En halv skål og hun kunne kjenne at hun ble mett. Metthet var noe helt nytt for henne.
Til middag ble det fiskegrateng, poteter og grønnsaker. Hun spiste godt, men følte seg for mett.
Denne middagen ble sen så vi spiste ikke kvelds, hadde blitt for mye av det gode :)

No sitter denne flinke jenta i sofaen og ser på film og spiser ostepop :D Hun har også spist mer sjokolade i dag og drukket kakao :)

Bilder fra dagen:




No skal Victoria få skrive hvordan denne dagen var for henne og skrive litt mer om følelser og hvordan angsten var, For dette er kun hun som kan skrive noe om, siden det er hennes kropp :)

Victoria skriver:

Jeg synes det vanskeligste igår var middagen. Det er jo lenge siden jeg har spist vanlig mat, og jeg fikk fort den klumpen i halsen etter første bit. Tenkte mye på om jeg klarte dette, og hvordan jeg skulle få ned alt dette. Jeg kjente godt angsten hele tiden, men prøvde å tenke på at dette SKAL jeg klare.

Etterhvert som jeg spiste utfordret Sissel meg med en brokkoli. Jeg var helt sikker på at denne skulle jeg ikke ha, den er full i små korn og tenkte at det blei vanskelig. Sissel ba meg stole på henne at den er så godt kokt, at den er enkel å spise. Etter litt frem og tilbake spiste jeg halve, og jaggu hadde hun rett. Jeg så rart på Sissel og sa "Hæ?", hehe! Det er så rart hvordan tankene styrer dette. Jeg synse det er vanskelig enda, å spise, angsten sitter godt, men jeg spiser og prøver så godt jeg kan å utfordre meg selv.

Nå har jeg akkurat spist 1 og en halv litt grovere skive en igår, og selvom det gikk saktere, og var vanskeligere, så gikk det bra. Angsten ligger bak i hodet mitt hele tiden, og jeg er stiv i nakken av å anspenne meg, men når jeg fortsetter hver eneste dag, så går det bedre og bedre, og da gleder jeg meg mer til måltidene.

 

Dag 3 :

I dag sto vi opp kl 07.30 og fikk en fin start på dagen :)

Vi hadde den vanlige frokosten og Victoria spiste 1,5 skive. Hun sier at det går bedre og bedre for hver dag og at hun ikke kjenner noe klump i halsen lenger :)

I formiddag pratet vi og planlagte litt fremover.
Vi ble enige om at jeg skulle ha min siste dag her på tirsdag og kjører hjem tidlig onsdags morgen. Grunnen for dette er at hun er så utrolig flink og bevisst på hva hun skal gjøre videre. Hun føler seg trygg på spisingen og tåler en utfordring. Familie og venner er med å planlegge samme med oss, sånn at de kan støtte henne etter at jeg har reist. Jeg kommer til å hjelpe henne videre gjennom mail og tlf.

I formiddag har vi vært på Devoldfabrikken og spist lunsj :)

Dette er en gammel fabrikk som de har bygget en del butikker inn i. Kjempe stilig :)

Vi gikk på kafe` og spiste svele med brunost, smoothie og en knallgod kakao med krem :)
Victoria prøvde seg på smoothie og kakao. Dette gikk veldig bra og hun fikk ikke panikk av å spise sammen med andre mennesker. Vi satt der i ca 1,5 time og hun hadde ikke noe form for panikkanfall :)
Hun blir bedre og bedre for hver dag :)

No står hun å lager middag til 4 personer. Det er mange år siden hun har laget mat (utenom supper), så dette er også en ny ting for henne siden hun er bare 21 år og har hatt problemer med spisingen i 10 år. Så hun får mange utfordringer samtidig, men er veldig klar for det og står på hele dagen :)

No er klokken 19.30 og vi planlegger å spise kvelds snart, men jeg sitter her og funderer på hvordan i alle dager Victoria skal kunne finne plass til det?! Haha :D Hun går og små spiser HELE tiden og jeg bare ler av henne :D For en jente......Hun er bare helt rå når hun bestemmer seg for noe :) You Go Girl ! <3

Da har vi spist kvelds og jeg må bare si at dette går over all forventning :) Hun spiser bare mer og mer og ble kjempe mett i kveld :)

Victoria skriver:

Først må jeg bare si at hvor glad jeg er for at jeg gjorde dette! Tenk om jeg ikke turte å sifra eller ta sjansen på skrittet til et nytt liv? Jeg er uendelig takknemelig for at Sissel har kommet hit å hjulpet meg. Det er tøft, jeg synes det er tøft hver eneste dag jeg, men jeg ELSKER at jeg klarer det! Hvert steg er tøft, bare den ene skiven eller den siste biten av egget, men jeg SKAL, og får det til. Jeg klarer å spise normalt, selvom det er vanskelig, hvert måltid er tøft, jeg føler godt på angsten for hver bit jeg tar, men den minsker jo litt og litt. Det er helt fantastisk å mestre det å spise normalt, å kunne lage middag til familien min å spise det samme ILAG. Før satt jeg meg ned vedsiden av, med suppen min og silte den. Nå spiser vi akkurat samme mat ilag, og det føles SÅ deilig å klare det.  

Det gikk overraskende fint på Devold idag, vi satt på cafeen, jeg drakk opp hele smoothien min (noe jeg aldri har smakt før, fordi jeg var redd for biter), og en god kopp kakao med krem. Klumpen var der så vidt, vi pratet, koset oss og jeg klarte faktisk å tenke på akkurat det vi pratet om å le, isteden for å sitte å tvinne håret å kjenne på angsten hele tiden. Tror ikke jeg har tenkt over før nå, hvor godt det er å gå på et kjøpesenter uten å føle at jeg snart svimer og ikke får puste.

Det å gå i kjøleskapet å ta seg en sjokolade bit, eller en halv skive med godt pålegg er helt fantastisk. Jeg føler godt på angsten, men det må jeg for å kunne bli frisk. Å leve med angsten å få kontroll på mine egne tanker, for det er KUN det jeg kan ha kontroll på. Jeg må lære meg at jeg er som alle andre, og at jeg ikke kan kontrollere hva som kommer til å skje. Jeg jobber med meg selv hverdag, og det er deilig å tenke på at nå er jeg i gang til å bli helt frisk, og det har jeg store planer om å bli! Sissel er min lille gull engel <3 

Sissel skriver:

Tusen takk for fine ord skjønne du <3

Du er en kjempe jente som vet å ta ansvar ;) Stolt av deg Victoria <3

No tar vi kveld for å innhente energi til vår siste og tøffe deg her i Ålesund i morgen.

Takk til alle dere som følger oss og deler bloggen, Det er mange som trenger å lese dette for å kunne bli frisk :)

 

Nattaklem til dere alle fra oss <3

Dag 4 :

I dag er det tirsdag og jeg har vært her med Victoria i 4 dager. Trodde aldri at det skulle gå så greit som det har gjort. Hun spiser og spiser og spiser og spiser......osv.....haha :D




Vi spiste frokost og deretter tok vi oss en tur på et større senter enn vi var i går. Hun sliter med å være på steder med masse folk og får panikk når hun ikke kommer til utgangen fort nok.
I dag skulle hun kjenne på disse redslene, men de kom ikke :) Hun var avslappet når hun gikk der med oss og handlet noen velfortjente gaver til seg selv ;) Hun var heller ikke helt i form i dag, så vi avbrøt etter ca en time. Men hun fikk utrettet mye og gjennomførte det som vi hadde planlagt uten problemer :)

Så til lunsj i dag spiste vi bare chips og Cola.....haha ;D Usunne som bare det, men velfortjent til oss begge ;) 

Middagen i dag besto av pølse i pastasaus og spaghetti og hun bare nyter og sier at alt smaker så utrolig godt :)

No sitter vi å pøser i oss kjeks med ost, chips og diverse drikker som brus, kakao og sjokkomelk og vi bare storkoser oss ;)

I morgen drar jeg herfra, men har vært på et nytt jobb intervju som jeg håper at jeg får. En 13 år gammel jente som trenger min hjelp. Hvis de ønsker min hjelp, så drar jeg tilbake til Ålesund i neste uke allerede :)

Ellers må jeg bare få rose Victoria opp i skyene. En mer positiv og sterk jente skal en lete lenger etter. Hun er bare helt rå!
Jeg er SÅ inderlig glad for at jeg har kunnet hjelpe henne og at ting virker mye lettere.
Hun har enda en lang vei og gå, men hun er på riktig vei og har lagt mye bak seg på bare 4 dager.
Blitt utrolig glad i denne jenta og hennes familie. Noen herlige og fantastiske mennesker <3
Kommer helt klart til å savne de alle sammen <3

Victoria kommer forsatt til å skrive i dagboken på min blogg, slik at vi kan følge henne videre til hun mestrer alt helt 100 %. Hun er veldig klar på at hun vil dele sine erfaringer for å hjelpe andre. Tøffe jenta :)

Alt i alt har dette vært en kjempe oppgave for meg også og jeg føler at jeg har lykkes med det jeg har visst at jeg har inni meg. Dette med å kunne lese andre som problemer. Vi får en utrolig sterk tillit til hverandre og de kjenner seg trygg på det jeg sier og de tørr å utfordre seg selv. Det er dette som er SÅ viktig for at de skal klare å bli frisk og jeg er så inderlig glad for at jeg kan hjelpe :)

Så no takker jeg for mitt opphold her i Ålesund og ønsker Victoria lykke til videre.
Husk alle lesere......forsett og følg med henne og skriv oppløftende ord til henne her inne. Det blir forsatt en tøff kamp og hun trenger de oppløftende ord som hun kan få <3

 

Victoria skriver: 

 

Idag har hvert en utrolig fin dag. Jeg er så stolt av meg selv, og jeg er som sagt tusen, millioner takknemelig for at Sissel har hjulpet meg. Jeg trodde faktisk ikke at det skulle gå så fort, jeg var klar for å bli frisk, men at jeg skulle sitte idag å nyte pølse biter i spagetti saus er helt utrolig deilig! 

Angsten har sluppet utrolig mye på så kort tid. Jeg føler ingen angst på butikken, ikke på kjøpesenteret eller på cafeen. Nå er det kun å jobbe å stå på igjen med spisingen, så har jeg tro på at jeg skal bli helt frisk igjen til slutt. Jeg har fått selvtillit på disse dagene, en livsgnist jeg ikke har kjent på mange, mange år, og en utrolig lett følelse i kroppen. Jeg er vandt til å gå som en sombie, stå opp, spise tre supper for dag, hvert måltid og kun fokusere på sønnen min til jeg sover å våkner sliten å ekkel i kroppen pga alt for lite jern, vitaminer og skikkelig mat i kroppen. 

Jeg blir mer og mer trygg på at kroppen får i seg det den skal, og kan legge meg med god samvittighet å stå opp uthvilt. Jeg håper vi når ut til andre med angst, TENK! Jeg satt i 1 år og ikke turte, tenkte på den suppen som ødelegger hverdagen min, men jeg turte ikke ta steget. Jeg kan ærlig innrømme at jeg ikke har følt en slik livsgnist siden jeg var veldig ung, og før angsten kom. Jeg har verdens fineste sønn som er funksjonshemmet, som har lært meg at livet er så mye mer enn dill og dall. Nå tar jeg til meg alt jeg har lært ved å ha han, og tenker at "DRIT i det, og spis opp den skiven! Jeg kommer IKKE til å dø, uansett". Som Sissel sa du er en "Bein tøff bitch", haha! Med humor så klart. Men det er sant. Mat er så deilig, å kunne gå på butikken, tygge en tyggis menst jeg velger hva jeg vil ha til kos til kvelden, eller til middag imorgen. Herregud for en følelse! Dette har jeg ønsket å sagt i 10 år! Mat er SÅ godt! 

Nå gleder vi oss til å starte prosessen selv, å kunne prøve å leve det normale livet og itillegg jobbe med angsten. Kjenner vi kommer til å savne Sisselen vår, hun er så god og flink! Så artig vi har hatt det, vi har ledd hver eneste dag, masse! Nei, dere.. Dette har hvert en fryd for meg. Jeg trengte det sparket i ryggen, den forståelsen Sissel viser med å se når angsten begynner å komme å at hun forteller meg at dette ER faktisk KUN hodet som forteller deg hva som er farlig. Jeg gleder meg til å bli frisk, og jeg gleder meg til veien videre. Tusen takk for alle utrolig fine kommentarer, vi fortsetter å blogge å holde kontakten, og jeg fortsetter å være evig takknemelig for Sissel <3 

Ha en deilig natt dere! Jeg sender dere en stor klem, alle og en hver. Ikke vær redd for å fortelle om angsten, for det er en styrke i seg selv.. Jeg heier på DERE også! <3