7. okt, 2015

Historien om Mikkel 30 år.

Mikkel er 30 år og jobber innenfor telekommunikasjon. Han bor i Oslo.
Han har ikke hatt angst før i voksen alder (26 år), men det rammer han hardt no. Problemene går ut på å spise og drikke når folk ikke er i nærheten. Etterhvert har det blitt mye unnvikelsesstrategier, som å oppsøke menneskemengder og drikke og spise der.
Det har også utviklet seg en del tvangstanker og bevegelser som han gjør når han spiser og drikker.
Mikkel har ikke spist eller drukket noe mens han har vært alene på 4 år !

 Jeg dro til Oslo Søndag 4.10.15 for å prøve å få han frisk. Mikkel er veldig hardt anngrepet av angst og tvangstanker. Han største problem er å kunne få i seg væske og spessielt når han er alene. Vi jobber med eksponeringsterapi og forandring på hvordan Mikkel tenker.

Her skriver Mikkel selv referat fra dagene. Jeg tilfører noe hvis det er nødvedig :)

Referat dag 1.

Vi begynte med å spise Pizza på Peppes på Oslo S. Vi velger et bord jeg er ukomfortabel med. Det er langt unna betjeningen, og langt unna folk. Jeg sitter vendt mot veggen så jeg ikke har noen andre å se eller distrahere meg. Jeg begynner å spise pizza. Angstnivå 1-10: 4. Vanskelig å svelge. Ekkelt med vann. Føler lyst til å gjøre tvangshandlinger, flytte på stolen, rette på brillene. Etter hvert blir det vanskeligere. Sissel ber meg slappe av og ta det rolig. Jeg venter. Jeg fortsetter å spise. Det blir lettere. Angstnivå 3. Jeg merker det går greit å spise, men jeg har lyst til å gjøre tvangshandlinger. Vannet er verre enn maten. Etterhvert forsvinner frykten for vannet.

Vi beveger oss ut mot Grønland. På veien ut og fram til Grønland kan jeg drikke vann med angstnivå 1 (ingen angst overhodet). Ingen angst overhodet. Jeg kan fortsette. Jeg blir ekstatisk. Sjelden at jeg kan drikke med angstnivå 1. Lenge siden jeg kan huske det. Det varer helt fram til Grønland Torg. Vi drikker på en benk, jeg har kjøpt en smoothie.

Jeg foreslår at Sissel beveger seg vekk. Jeg tar en slurk mens hun går. Angstnivå 2. Jeg prøver igjen når hun har forsvunnet. Angstnivå er tilbake på 5-6. Får lyst til å reise meg, se på folk, distraheres. Sissel kommer tilbake. Jeg drikker når hun er der. Angstnivå 2. Hun sier at hun bare skal gå til Nille butikken og komme tilbake. Jeg ser på henne. Angstnivå 2 mens jeg drikker.

Stolt av meg selv i dag Kul

 

Referat dag 2 :

Vi begynte med eplemost på Oslo S. Drakk uten angst. Angstnivå 1-10: 1. Tenkte ikke over det. Vi dro hjem til meg.

Jeg spiste knekkebrød med ost og skinke. Det begynte veldig greit. Følte meg rolig før maten. De første bitene går greit. Merker at jeg er roligere i forhold til tempo. Angstnivå 3. Etter en stund blir det vanskeligere. Angstnivå 6. Drikken er verre. Får en del tvangshandlinger under drikkingen. Sissel sier fra. Vi fortsetter og jeg spiser opp to knekkebrød og drikker opp melken. SIssel prater om at jeg må bli sint på angsten. Jeg kjenner at jeg blir sint på alle gangene jeg ikke har kunnet drikke. jeg blir FORBANNA! Hvorfor i helvete skal ikke jeg kunne spise som alle andre? Angsten forsvinner ned på nivå 1 og jeg kan drikke den siste delen av melken. A-ha opplevelse for meg! Vi prater om dette.

Vi går en tur i Botanisk hage for å roe ned.

Når vi kommer hjem lager jeg laks med pasta og brokkoli. Jeg tror det skal bli lett. Jeg begynner å spise og det virker OK. Angstnivå 3. Etterhvert blir det vanskeligere. Jeg begynner å slite med å få i meg maten. Angstnivå 8. Jeg tar en pause og fortsetter. Til slutt sitter jeg tilbake og har problemer med å få i meg drikken når jeg sitter tilbakelent. Sissel sier vi er ferdig når jeg har tømt koppen med vann. Maten er halvspist. Angsten er på høygir. Nivå 9. Jeg klarer å mobilisere de siste kreftene for å få ned de to siste slurkene. Jeg slår koppen ned i bordet. Sissel sier vi er ferdige for i dag.

Jeg er utslitt, men litt stolt Kul

 

Referat dag 3:

Vi starter på kafeen som vanlig. Jeg er veldig sliten i dag. Dårlig søvn. Er usikker på om jeg kan klare noe i det hele tatt. Føles tungt å i det hele tatt komme. Men jeg gjør det.

Drikker en juice på kafeen. Angstnivå går opp og ned mellom 3 og 7. Vi går opp til spikersuppa og eksperimenterer med å drikke flaske på vann mens Sissel sitter ved siden av, lenger unna, eller står med ryggen til. Når hun sitter ved siden av, nivå 3. Når hun beveger seg vekk to benker, stiger angstnivået raskt til 7-8. Jeg klarer å nedkjempe angsten og drikker! Unngår å drikke når folk går forbi, da dette reduserer angstnivået. Jeg er STOLT at jeg klarte å fighte angsten i den situasjonen!

Vi prøver mer mens Sissel står med ryggen til. Det er vanskelig. Hardt. Vi går og setter oss et annet sted. Her stopper det fullstendig opp. Jeg brekker meg litt på vannet. Jeg begynner å gråte etterhvert. jeg blir svimmel. Angstnivå 9. Sissel sitter nesten på benken min, men likevel hjelper det ikke. Hun sier vi må fullføre flaska. Den siste slurken "jukser" jeg og bruker noen av tvangsmetodene for å slippe unna. Det føles ut som et nederlag, men Sissel får opp spiriten min igjen.

Vi går og spiser mat. Det føles merkverdig lett å spise mat. Jeg spiser veldig sakte, og jeg har lavt angstnivå. Angstnivå 3. Drikken klarer jeg ikke å røre mens jeg sitter der. Jeg spiser meg mett. Det går flott! Jeg er glad for det! Når vi reiser oss og kaster maten, kan jeg endelig drikke igjen, fordi jeg står blant folk. Angstnivå 2. Jeg drikker mens vi går nedover. Angstnivå lavt. Vi velger å slutte for dagen fordi jeg er helt tappet for energi.

Blandede følelser for dagen, men helt klart noen seire! Kul

 

Referat dag 4 :

På kafeen som vi alltid startet. Jeg har sovet nesten 12 timer. Likevel, helt utmattet. Jeg tror det er fordi jeg har sovet for mye. Jeg er kjempesliten. Humøret blir bedre når Sissel og jeg får pratet sammen. På vei ut av sentralbanestasjonen og opp mot bussen får jeg utsatt meg selv for litt eksponering ved å gå foran Sissel og drikke når det er få mennesker der. Det går overraskende bra! Jeg blir glad!

Vi begynner hos meg, denne gangen med min mamma. Hun skal lære hvordan man gjør dette så vi kan fortsette, da dette er siste dag med Sissel. Jeg må innrømme at jeg føler meg litt umyndiggjort. Det går litt på stoltheten løs dette. I og med at det rives ned tanker som alltid har vært der, føler jeg at det gjør litt vondt også. Det er som om det blir igjen et sår der alle de vonde tankene har vært. Tenk deg at du tror noe så sterkt i årevis, og så blir du fortalt at det er feil. Det gjør litt vondt.

Vi begynner med å spise alle 3. Det går veldig greit. Angstnivå 1. Ingen problemer overhodet. Føler meg trygg med begge to i rommet. Vi prøver oss med å drikke vann, som er veldig vanskelig, mens mamma er ute og Sissel beveger seg ut av rommet, og står i døråpningen. Her låser det seg for meg. Fullstendig. Jeg knekker sammen. Jeg prøver teknikken til Sissel. Jeg blir fly forbanna. Tenker på hvor mange vanskelige situasjoner jeg har hatt. Jeg slår i sofaputa ved siden av meg. Stygge banneord kommer ut. FAEN! HELVETE! SATAN! Jeg drikker! Det går!!!

Vi prøver oss ute. Jeg sitter på en benk. Sissel og mamma beveger seg langt bort. Det er hardt. Jeg gjør det samme. Det fungerer! Jeg blir glad.

Vi går inn igjen og prøver en siste gang. Jeg kaster dem ut på dør. De står rett utenfor døra. Jeg drikker enkelt igjen. Jeg ber dem gå ut. For første gang er angstnivå på 1. Jeg sitter og ser på Imsdalflaska jeg har fylt opp med springvann med en merkelig ro. Jeg drikker alene i huset! jeg venter 5-10 sekunder for å sjekke om det varer. Det gjør det. Jeg drikker rolig og avslappet de resterende 2,5 dl av flaska. Det føles merkelig. Som i en meditativ tilstand. Jeg føler en lykkerus, og en slags merkelig følelse. Den siste slurken blir litt vanskelig igjen.

Nå vet jeg at jeg kan! Etter dette sover jeg i 12 timer igjen. Jeg merker at angstnivået er generelt lavere. Jeg kan drikke i situasjoner jeg ikke kan før. Det varer. Det vil bli enklere for meg, men jeg må fortsette med dette.

Oppdateringer kommer :)

PS. Dette er første gang på 3-4 år at jeg drikker vann i huset uten at noen er tilstede. Det høres sinnsykt ut, men det er realiteten...

 

Referat dag 5:

Første dag uten Sissel.                                                                                               Min mor og jeg fortsetter eksponeringsterapi.Vi begynner med at jeg spiser frokost mens hun er i rommet. Alt går veldig greit. Angstnivå 1. Spiser to knekkebrød. Får noen tvangstanker på slutten av maten. Alt i alt, lavt angstnivå.                                                                      Vi går ut for å prøve drikking på benken igjen. STOR forbedring fra i går. Jeg sitter alene på benken og drikker! Det går lett! Jeg prøver å eksperimentere litt for å gjøre det vanskeligere. Ser på et sted det ikke er noen. Venter. Jeg har angstnivå 1 under hele prosessen. SINNSYKT fornøyd! Jeg drikker alene, uten problemer! LItt gira nå!                                                   Vi går inn for å prøve inne. Drikking i sofaen med mamma utenfør døra ingen problem. Jeg kaster henne ut. Hun står utenfor. Jeg føler meg kanskje litt for selvsikker. Jeg venter 20-30 sekunder for å kjenne på følelsen av å være alene. Høre stillheten. For å få opp vanskelighetsgraden. Jeg drikker. Angstnivå 9! Kjempevanskelig. Jeg banner og sverter. Prøver å drikke. Trangen er der til å gå ut. Jeg drikker en liten slurk. Vanskelig, hoster, kremter. Prøver å slappe av. Tida går. Jeg bestemmer meg for å ta en liten slurk, så er jeg ferdig. Jobber meg opp i mange minutter (føles det ut som). Jeg tar en bitteliten slurk til mens jeg skriker av indre smerte. Det er GRUSOMT! Jeg er helt gåen. Vi avslutter.                           Jeg klarer ikke å snakke på flere minutter. Sitter og lurer på om jeg sluttet for tidlig. Blandede følelser. Er uansett fantastisk glad for å ha klart drikking ute, og eksponerer meg selv hele tiden med vann utover kvelden. Planlegger å prøve mer drikking ute for å øke på med positive opplevelser.
 
PS. Jeg har ikke noe angst når jeg er hjemme, eller i dusjen lenger. Jeg kan til og med sove og ligge ned angstfri. Jeg drikker i leiligheten når jeg er alene, så lenge jeg står oppreist, uten problemer (før terapien). Etter avbrytelsen i sofaen har ting blitt litt vanskeligere igjen.
 
 
Sissel skriver: Det høres ut som om at du ga deg for tidlig over til angsten igjen. Du må ALDRI gi deg på max angst, da blir det vanskeligere å begynne igjen slik du no opplever! Men du er kjempe flink på å trene slik du skal og vil helt sikkert overvinne dette helt til slutt min venn Kul Kjør på! Kul
 
 
 
Oppdatering 28.10.15
 
Dere kan kanskje lure på hvorfor jeg ikke har kommet med en oppdatering på lenge. Etter besøket med Sissel og en suksess, forsøkte jeg å fortsette på egen hånd. Det var tydelig at ting tar litt lenger tid enn jeg trodde. Jeg falt raskt tilbake, og begynte å legge til meg nye vaner.
 
Jeg begynte å spise på Legevakten i Oslo. Plutselig ble dette en tvangstanke i seg selv. Ting ble verre. Angsten snørte seg tettere og tettere rundt halsen min. Jeg følte skyld. Jeg hadde klart å få en seier, men jeg falt tilbake likevel.
 
Jeg vil ikke gå så mye inn på omstendighetene rundt hva som skjedde da, men det endte med at jeg valgte å bo hos Sissel på Ådland utenfor Bergen fram til jeg ble bedre. Det er ikke mange som ville tilbudt noe sånt.
 
Nå er jeg på tredje dagen i Ådland. Det er langt utenfor allfarvei, og i utgangspunktet tøft for meg. Jeg føler meg tryggest midt i byen. Her er det en halvtime til nærmeste butikk. Borte fra alt, venner, jobben, det trygge og det vante. Jeg har fått kontroll på alkoholforbruket. Er snart på tre døgn uten alkohol. Alkoholen har vært både en årsak til og en konsekvens av angsten.
 
Ting går opp og ned. Det er enklere om dagen enn på kvelden. Jeg kan nå spise ute i Bergen rimelig normalt. Det kunne jeg ikke før. Det kan være vanskelig her om kvelden, men jeg er på bedringens vei. Vi kjører opplegget litt sakte fordi jeg ofte kan begynne å trekke meg tilbake dersom ting går for fort. Det blir nok tøffere, men jeg har hatt mange seire jeg bare kunne drømt om for noen uker siden. Mer kommer:)
 
Mikkel
 
 
Oppdatering 31.10 15
 
Da er det dag 6 i Ådland. Det har vært en utrolig framgang. Jeg spiser nå normalt i lag med andre mennesker. Det samme med drikken som har vært det største problemet, merkelig nok.
 
Vi har derfor gått over til å øve på å drikke og spise alene i ulike situasjoner. Vi satser på at jeg er ferdig her i Ådland på onsdag, og tar to dager hjemme over Skype og telefon. Jeg forstår vel kanskje først nå hvor alvorlige problemene jeg har hatt har vært. Det er egentlig to ting jeg syns er vanskelig å forstå. Det ene er hvor lang tid dette skulle ta. Det andre er at det faktisk har vært en forbedring. I alle mine utallige forsøk på å bli frisk har jeg ikke kommet et steg videre noensinne. Nå er jeg nesten frisk. Jeg tenker litt på tilfeldighetene som fikk meg til å ta kontakt med Sissel. Hva hvis jeg ikke hadde gjort det? Da er det ikke sikker jeg hadde blitt så gammel. Angsten snøret seg tettere og tettere rundt halsen min og var i ferd med å kvele meg. Det var færre og færre situasjoner jeg var trygg igjen. Min siste skanse var å sitte på legevakta og spise og drikke. Jeg var redd for at vaktene skulle se at jeg var der ofte og kaste meg ut. Og hva når legevakta ikke var trygg lenger. Hva da?
 
Nå er angsten nesten borte. Den generelle angsten, klumpen i halsen når man skal sove, de konstante katastrofetankene har forsvunnet. Tvangstankene når jeg spiser og drikker, finnes omtrent ikke lenger. Jeg kan spise normalt rundt andre mennesker. Angsten som kommer når jeg spiser alene er der, men jeg vet hvordan jeg skal slå den. Vi har ikke utfordret den nok ennå, men det er planen de nærmeste dagene.
 
Mange forventer å bli lykkelige når angsten forsvinner. BARE angsten forsvinner, da skal jeg leve livet. Da skal jeg bli lykkelig. Men så forsvinner den, og etterlater et tomrom i deg. Alle de problemene du har forskjøvet, hele livet som du har satt på hold, kommer plutselig i gang igjen. I mange år har det bare vært angsten og deg, og nå sitter man alene igjen. Det tar nok litt tid å fylle det tomrommet som angsten har latt være igjen. Jeg hadde aldri trodd det skulle være sånn.
 
Jeg sitter tilslutt igjen med en følelse at Sissel har reddet livet mitt. For som sagt; selv om det høres utrolig drastisk ut, jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde hatt igjen om angsten hadde fått bestemme videre i livet mitt. Nå er det jeg som bestemmer. Endelig!