9. okt, 2015

Historien om Ann-Kristin 50 år

Ann-Kristin er 50 år og har slitt med angst av og på i over 20 år. Bor i Oslo og har ikke vært i jobb siden 2010 pga. angsten. Livet har fungert stort sett bra men så har hun perioder innimellom hvor hun blir slått tilbake av angst. Det kraftigste hadde hun i 2010 hvor hun havnet 13 uker på DPS.

Referat dag 1 :

Så har min reise ut av angsten begynt.. På vår 1. dag har vi brukt tiden til å bli mer kjent. Jeg har skrevet en lang liste over hva som jeg opplever som angstskapende. Det kommer sikkert mer på listen etterhvert. Jeg har foreløpig ikke klart å sove eller fungere uten sobril og sovepiller. Sissel foreslår at jeg får meg en lydbok som jeg kan høre på. Som sagt så gjort og jeg finner et abonnement på nettet. Finner en bok om isfolket som jeg liker veldig godt. Det å lytte til lydboken før jeg skulle sovne virket avslappende og fikk tankene bort fra det negative. Jeg klarte 1 natt helt uten piller for første gang på lenge. Jeg sover ikke kjempegodt men alt i alt har jeg vel klart 5-6 timer. I dag begynner alvoret og jeg kjenner på angsten i kroppen. Den ligger i brystet og magen og fratar meg lyst å gjøre noe som helst. Vet allikevel at vi skal opp og ut i dag. Jeg gruer meg samtidig som jeg forbanner angsten som utsetter meg for dette. Angsten er en drittsekk rett og slett. Jeg vet jeg vil bli dødssliten i dag. Er det allerede før vi har begynt. Men jeg SKAL klare det og stå i angsten til den DRITTEN blir borte.

 

Referat dag 2 :

Så var dag 2 over. Vi spiste en tidlig frokost. Må prøve å få i meg noe mat selv om matlysten ikke er på topp. Vi hadde bestemt oss for å ta en tur til sentrum til fots. Vi gikk min faste tur via Tøyen og mot Grønland. Når vi kom til Tøyen skole følte jeg på ubehag i forhold til alle barna i skolegården som bråkte. Sissel ville jeg skulle stå en stund å kjenne på angsten til den gikk ned. Følte et ubehag på rundt 7. Plutselig trigget det noe i meg å jeg begynte å gråte. Ble bare stående å gråte og kjente på flere følelser. Etterhvert gikk angsten ned til rundt 2. Vi gikk videre og jeg kjente stadig på sårhet og gråt. Så kom vi til noen arbeidere som saget ned et tre. Også her ble jeg påvirket av støyen og måtte stå en stund for å kjenne angsten gå ned til rundt 2. Var på rundt 5. Vi fortsatte videre ned til Grønland Basar. Kjente at angstnivået begynte å øke litt igjen med mye mennesker og støy rundt. Sto i det og den reduserte seg. Gikk videre gjennom Grønland Torg mot Oslo City. Mye mennesker og rundt 5 på innvendig stress. Dro igjennom Oslo City og jeg syntes det gikk rimelig greit. Vi dro innom div. forretninger og jeg kjente litt ubehag rundt 4 men det gikk greit. Etter en stund satte vi oss utenfor en kaffebar for pause med trafikkstøy og mennesker rundt. Kjente at stressnivået økte men jeg satt i det og det sank til rundt 2 fra rundt 6. Etterpå gikk vi innom Byporten for å handle noe småtteri. Det kjentes ok. Så skulle vi gå gjennom en skyvedør som stadig stoppet opp midt imellom så du ble innestengt. Jeg visste det ville skje med oss også men valgte allikevel å gå igjennom uten at jeg fikk veldig ubehag. Kanskje rundt 2. Tok T-banen hjem fra Jernbanetorget. Kjente meg rimelig bra og stolt og hadde vel et angstnivå rundt 1-2. Følte at jeg begynte å normalisere meg litt. Etter vi kom hjem var jeg veldig sliten etter mange timer med mye inntrykk. Etter kort tid fikk jeg et tilbakeslag og angsten økte til rundt 9-10. Etter en stund måtte jeg innse nederlaget å ta en sobril så jeg fikk litt ro. Jeg er på etterskudd med søvn og derfor tålte jeg ikke så mye akkurat da. Fikk lagt meg nedpå ca. 1 1/2 time og hvilt meg litt. Kjente på en del angst rundt 8 men lot den flyte rundt kroppen mens jeg prøvde å tenke på andre ting. Etterhvert gikk den nedover til rundt 2 og jeg kjente at jeg kontrollerte angsten mens jeg repeterte opp og ut om og om igjen. Jeg føler at panikkangsten er borte fordi jeg ikke har angst for den lenger. Jeg synes selvfølgelig angsten er veldig ubehagelig men jeg klarer å stå i den nå. Jeg kontrollerer og ikke den. Alt i alt en utfordrende dag på godt og vondt. Jeg kjenner på mestring og stadig fremgang selv om det selvfølgelig kommer noen tilbakesteg også. En dag av gangen og hver dag litt fremgang..

 

Referat dag 3 :

 Vi begynte også denne dagen med å ta en tur til sentrum. Den gangen tok vi med Loui (hunden). Vi gikk over Tøyen og nedover til Grønland. Vi valgte denne gangen og gå mot Bar code og ned til Operaen. Det var lørdag og derfor ikke så mye mennesker som vanlig. Vi fulgte sjøpromenaden bortover men fant ut at det var for stille til å finne triggerpunkter. Vi gikk inn i Prinsens gate og gikk oppover mot Festningen og Rådhuset. Mer mennesker her. Kjente jeg måtte stoppe innimellom når jeg kjente klaustrofobi og stå i det til angsten gikk ned. Når vi nærmet oss Rådhusplassen fikk jeg en reaksjon og begynte å gråte. Jeg tenkte på at jeg og min mann hadde vært der noen uker før på Matstreif. Da hadde vi hygget oss i solen og sett på forskjellig mat og kost oss. Det ble en så sterk kontrast til der jeg er nå. Jeg vil så gjerne kjenne på den følelsen igjen av lykke og trygghet. Ikke kjenne på angst og utrygghet. Etter det valgte vi å ta t-Banen hjem igjen. Kjente at jeg hadde utfordret meg nok. På T-banen kjente jeg meg klarere og følte meg litt bedre. Utover dagen kjente jeg på at angsten steg inni meg og jeg lengter etter at min mann skulle komme hjem fra jobb. Jeg følte det så godt når han endelig kom hjem men angsten ble ikke borte. Jeg følte meg uvel og innestengt. Vi tok en tidlig kveld for jeg er så på etterskudd med søvn. Jeg falt etterhvert i søvn men våknet rundt midnatt at angsten steg og steg inni kroppen. Jeg prøvde en stund å ligge i sengen å pusten den ned men den var så sterk. Til slutt sto jeg opp for å prøve å sitte i sofaen og puste ut der. Like etter kom Sissel da hun hørte jeg satt og pustet så høyt. Angsten jog igjennom kroppen som jeg knapt har kjent før. På en skala fra 0-10 lå den på 20. Jeg brukte en 1/2 time på å puste og skrike den ut. Det er det tøffeste jeg noen gang har vært igjennom. Etterpå kjentes det ut som jeg hadde løpt maraton og jeg syntes det var hardt å klare og stå på bena. Etter en stund gikk jeg å la meg igjen. Kjente angsten kom og gikk men ikke like sterkt. Klarte å få sove litt innimellom slagene og puste ned angsten. I dag er kroppen i veldig ulage. Den føler seg bedre innimellom for så og kjenne uro og angst. Kjenner på at jeg har angst for og oppleve det jeg opplevde i natt, men jeg prøver også å snu tankene til å kjenne at jeg faktisk klarte det. Små skritt av gangen..

 

Referat fra dag 4 og 5 : 

På dag 4 var vi hjemme for å trene på og føle seg trygg der.
Jeg begynte dagen dårlig med altfor lite søvn og angst i kroppen rundt 4-5.
Vi tok egentlig dagen litt rolig med mye prat for å sette min mann inn i rutinene.
Matlysten var som vanlig dårlig og vi bestemte oss for å kjøpe noe ferdigmat som min mann vet jeg liker. Bare for å få i meg mat.
Han dekket et hyggelig bord og tente lys så vi skulle ha en koselig middagsstund.
Jeg spiste men det smakte meg ikke noe særlig allikevel.
Jeg hadde bestemt meg i samråd med Sissel og gjøre noen små forandringer her hjemme for å gi bedre følelse.
I.o.m at jeg opplever angst hjemme føler jeg meg ikke komfortabel.
Gjorde små endringer som å legge en pen fargerik duk på bordet og tente levende lys.
I tillegg tok jeg av sengetøyet og kastet det "rituelt" fordi det inneholdt så mye vonde følelser.
Tok på et pent nytt og nyvasket sett.
Det var med på å lage leggeritualet mye hyggeligere.
Humøret steg også utover kvelden, angsten ble liggende på 1-2.
Det som begynte som en dårlig dag endte allikevel hyggelig.

Dag 5
Kjente når jeg sto opp at jeg ikke var i form.
Hadde igjen sovet altfor dårlig og jeg visste også at min mann skulle dra på jobb og det økte angsten rundt 5.
I dag hadde vi bestemt oss for å ta en tur til Grønland og dro etter frokost.
Vi gikk vår vante vei via Tøyen.
Jeg kjente på angst og uro hele tiden.
Følte at nervene var på høykant.
Når vi kom ned til Grønland Basar hadde vi i forkant bestemt at vi skulle kjøpe visse ting.
Med en gang jeg kom inn kjente jeg at her vil jeg ut fra og hjem.
Vi gikk bare rett ut og tok t-banen hjem og 0 handling.
Jeg ville bare hjem til min mann å føle trygghet og gråte.
Vet jo at det ikke er den rette måten men jeg følte meg bare helt utenfor.
Min mann dro avgårde på jobb og det var egentlig OK.
Jeg bestemte meg for å fighte videre.
Ringte en venninne for å spørre om hun ville bo hos meg ett par dager.
Følte meg engstelig for å være helt alene når Sissel drar på tirsdag.
Hun kom innom for å hilse på oss før overnattingen i morgen.
Hun hadde kjøpt et nydelig eternity smykke og blomster til meg.
Satte så stor pris på det.
Vi gikk en tur i butikken og jeg gikk inn i butikken alene for å handle mat.
Kjente på angst rundt 5 men valgte å stå i det og den gikk ned.
Kjente meg allikevel urolig og nervene utenpå kroppen.
Mens vi satt og skravlet sammen med Sissel foreslo jeg at vi to skulle gå ned i kjelleren å skrike ut vårt sinne og angst.
Som sagt så gjort.
Vi skrek ut og bannet så høyt vi bare kunne.
Etterpå måtte vi bare sitte ned å gråte.
Det føltes godt å få skreket det ut og angsten sank til rundt 2.
Etterpå satt vi og spiste litt før hun dro hjem.
Jeg var utslitt og måtte legge meg å hvile litt.
Jeg lå nedpå ca. 1 1/2 time og hørte på mindfullness.
Har funnet ut at det er min "greie".
Jeg synker nesten inn i transe og kjenner elektrisiteten strømme igjennom kroppen.
Det prikker og brenner fra topp til tå.
Jeg kjenner angsten i brystet letter og klumpen i magen svinner hen.
Etter 40 min. i transe er all angst for øyeblikket borte.
Jeg blir nesten euforisk av lykke.
Gikk en liten stund så kom det litt tilbake men på rundt 1-2.
Hodet føles også mye klarere.
Dette skal jeg fortsette med for det er med på og hele meg sakte men sikkert.
"Skriking" i kjelleren skal også fortsette i morgen kanskje opp til flere ganger.
Det går den riktig veien nå kjennes det ut som.
Har også bedt fastlegen om noen litt sterkere sovetabletter så jeg får tatt meg igjen på søvn.
Den er alfa omega for at kroppen kan gjøre seg selv frisk.
Takk for verdifull hjelp og gode verktøy Sissel <3

Sissel skriver:
Ann-Kristin har no fått "utlevert" verktøy til å kunne klare å få seg ut av den resterende angsten selv. Hun kjemper med nebb og klør og er en veldig sterk dame. Hun bruker eksponerigsterapi og mindfullness, en fin blanding.
Fra i morgen av skal hun klare seg selv og trene helt alene. Hun har mulighet til å nå meg på tlf da jeg skal hjelpe en annen her i Oslo frem til fredag. En trygg måte og avslutte på.

Jeg har troen på henne og vet at hun vil klare dette. Det er veldig tøft og man blir utmattet, men det hjelper om man klarer å stå i det ! Det kan gå veldig sent, men man merker fremgang hele tiden. Det er viktig at en er tålmodig og ikke skynder seg hele tiden. dette vil da trigge angsten. Dette har no Ann-kristin lært seg og hun takler det bedre og bedre for hver dag. På lørdag hadde hun et kjempe sterkt panikk annfall og i dag har hun bare litt angst! En utrolig flott forandring og er stolt av henne.

Hun vil også blogge videre om hvordan hun har det videre. :)

 

Referat dag 6 og 7 :

Etter at Sissel dro på tirsdag gikk jeg alene hjem fra Grønland. Jeg hadde mindfullness på øret mens jeg gikk hjemover Ville kjenne litt på det å være alene igjen. Kjente på uro og nerver rundt 3-4. Når jeg kom hjem slappet jeg av med litt lydbok for å roe nervene. Hadde avtalt med en venninne om å komme 12.30 da jeg hadde legetime kl. 13.15 Følte meg usikker på om jeg orket å dra ditt alene. Turen gikk greit selv om jeg kjente stress og nerver. Når jeg kom inn til legen fortalte jeg hvordan jeg hadde jobbet med Sissel og at jeg trengte noe å sove på for å få kroppen i gjenge igjen. Hun syntes jeg hadde vært utrolig tøff å orke å utfordre meg på den måten. Hun ville også høre mer om Sissel da hun syntes dette var en veldig spennende behandlingsform. Hun var veldig intressert i hvordan det hadde hjulpet meg. Fortalte også at jeg hadde begynt med mindfullness og det var hun veldig positiv til. Jeg fikk resept på noen litt sterkere sovepiller som jeg skal ta en kort periode så kroppen kommer i balanse igjen. Kroppen reparerer seg når man sover og når man ikke sover er det vanskelig. Jeg kjente at etter legebesøket slapp nerver og uroen opp litt og etterhvert kjente jeg meg mer "normal". Kjenner at kroppen er i ubalanse og veldig hudløs men samtidig alle tegn på at jeg er i bedring. Bare tanken på at jeg skulle kunne sove var ubeskrivelig på psyken. Kvelden ble faktisk ganske hyggelig med Tv titting og te. Laila lagde tomatsuppe med kjøttboller og det smakte litt. Kjenner allikevel at noen ganger vil jeg ikke prate og da sier jeg bare fra. Vi var veldig trøtte begge to og gikk og la oss rundt kl. 22. Jeg ringte min kære mann for å si god natt og lyttet på litt lydbok. Jeg kan kjenne på kroppen at den er mørbanket. Særlig i ribbeina. Fikk Laila til å smøre meg med litt tigerbalsam. Jeg la meg og hadde faktisk klart å sove for egen maskin men tok ingen sjanser denne gangen. Det var en deilig følelse å føle seg avslappet. Tok pillen når jeg la fra meg lydboken og ikke lenge etterpå sovnet jeg. Våknet ved 6 tiden og hadde sovet 7 timer i ett for første gang på 3 uker. Det var deilig og jeg kjente på litt gode følelser. Sovnet igjen og våknet igjen 9.30. Da bestemte jeg at vi gikk en lang tur ute i det fine været før frokost. Gikk vel rundt 45 min. før vi dro hjem og fikk litt mat. Jeg kjenner meg litt nervøs inni meg men noen direkte angst har jeg ikke. Jeg har nerver som kommer og går litt men det tar litt tid før kroppen er i vater igjen. Noen netter til med god søvn vil nok gjøre underverker. Litt nervøs er man nok mest fordi man er redd for tilbakeslag, men kjenner jo at kroppen selv sier ifra at den er i bedring ved at ting slipper opp. Tipper uronivået ligger på rundt 1-2. Prøver å lytte på lydbok og se på tv og gjøre normale ting. Sakte men sikkert faller det på plass selv om jeg er utålmodig. Kjenner på gode følelser stadig vekk nå selv om de kommer og går. Det viser at jeg er på riktig vei..

Sissel skriver:

Da jeg fikk denne meldinge tilsendt i dag må jeg innrømme at jeg felte en tåre. Den måten jeg jobber på, så er jeg kjempe tett på et annet menneske over mange timer pr døgn. Det blir veldig intimt og lærer den andre personen å kjenne veldig nært. Det er en stor forskjell på en "vanlig" behandler og meg.
Samtidig er det en styrke at jeg har erfaring med dette selv og vet hvordan den andre personen har det. 
Gang på gang viser deg seg at denne form for terapi hjelper 100 %. Noen trenger bare et par dager, mens andre trenger flere. Veldig forskjelligt.

Men med STOR glede kan jeg si at Ann-Kristin har hatt max effekt av denne terapien og hun har kjempet som en bjørn. Hun har gjort alt som jeg har lært henne og derfor har hun lykkes med dette og relativt ganske raskt. No skal hun trene hver dag helt til angtsen slipper helt og det vil den når hun forsetter å jobbe med dette. Hvis man tenker seg en skala fra 1-10 med angst, så ligger hun no på 1-2. Da jeg kom så lå hun nesten konstant på 7-10 og panikkanfallene hennes var iallefall 20 !!!! 

Hun vil nok bli helt frisk og no har hun verktøyene til å kunne klare det. Det er en knall tøff behandling, men utrolig effektiv :) 

Flinke og sterke Ann-Kristin, det har vært en glede og hjelpt deg mot et bedre og angstfritt liv <3

 

Siste Oppdatering fra Ann-Kristin 3.12.2015


Vi skriver nå 3. desember og først de siste dagene har "tåken" lettet.
Jeg har kjent at det har vært fremgang i flere uker men det ville liksom ikke helt slippe taket.
Har også hatt mye problemer med stiv muskulatur pga. angsten og det har nok også opprettholdt angsten litt.
Har hatt mye vondt i rygg/nakke som påvirker hals og ører.
Veldig ubehagelig men ikke farlig.
Veien har vært veldig lang og jeg har holdt på med angst i over 2 måneder så man er temmelig utslitt også fysisk.
Det har vært noen av mine verste måneder noensinne og min mann har vært til uverderlig hjelp.
Jeg vil si at jeg er 95% prosent frisk nå. Fram til jul vil jeg nok være helt i "vater" igjen.
Jeg har jobbet masse med meg selv og i tillegg til Sissels fantastiske hjelp har jeg også brukt Tankefeltsterapi.
Har aldri fått tilbake panikkangst etter at Sissel var her.
Hun fikk den ned sånn at jeg ikke fikk den tilbake.
Akkurat som jeg sitter utenfor å ser på og kjenner at angsten ikke klarer å gå over i panikk. En merkelig følelse.
Jeg kjenner livslysten, gleden og positiviteten sakte men sikkert kommer tilbake.
Det er så deilig å kjenne på.
Nesten uvirkelig å tenke tilbake nå og hvordan jeg hadde det.
Føltes som jeg eksisterte i ett helvete hver dag og bare slapp unna når jeg tok en sovepille til natten.
Nå er lysten på å bake tilbake og jeg gleder meg faktisk til jul.
Det er alltid mulig å komme ut i andre enden bare man vil og er villig til å jobbe med seg selv.
Takk for 5 flotte og tøffe dager sammen Sissel <3

Vil også ta med at jeg fortsetter med mer behandling av min OCD til neste år. Er med i OCD teamet i regi av Sunnås sykehus og starter opp i feb/mars. Den er en vesentlig del av min angst og noe jeg har hatt siden jeg var rundt 7 år. Skaper mye indre stress pga. av ekstremt kontrollbehov og perfeksjonisme.