7. des, 2016

Sånn går det med Mikkel :)

Hei Sissel.

Ting har vært annerledes etter at jeg fikk behandling av deg. Eller, skal jeg si at de har vært normalt. For det var i tiden før jeg fikk behandling av deg at ting var annerledes.

Jeg kunne ikke drikke mat eller spise uten å bli lammet av angst. Jeg trodde det var slutt. Edderkopper, rulletrapper og heiser kan man unngå. Mat og drikke kan man ikke.

Du hjalp meg å komme ut av offerrollen og ga meg verktøykassen jeg trengte for å bekjempe det. Man leter gjerne etter en enkel vei ut, men det var langt fra noen enkel vei ut.

Å eksponere seg for angsten er vel noe vi alle har hørt. Vel, selv om det faktisk er den eneste løsningen, så er det ikke bare å gjøre det. Det som imponerte deg var hvordan du kunne lese meg, du så hver gang jeg prøvde å "lure meg unna", hver gang jeg løy til deg for å slippe, og når jeg faktisk klarte å gjennomføre.

Behandlingen hos deg er noe av det hardeste jeg har gjort i livet mitt. Mens angsten begynte å slippe, fikk jeg andre perspektiver tilbake. Selv om angsten var forferdelig tok den fokuset vekk fra alle andre problemet. Livet var på en måte enkelt. Jeg måtte rømme fra angsten, og det var alt som fantes.

Når angsten forsvant kom de virkelige tingene i livet tilbake, på godt og vondt. Det intense fokuset på angsten hadde gjort at jeg hadde neglisjert andre ting. Det tok tid å komme meg på beina igjen.

Fortsatt bruker jeg teknikkene du lærte meg. Jeg tror aldri angsten kommer til å forsvinne helt. Det ligger noe menneskelig i det å ha angst. Det er ikke noe galt i seg selv, bare det ikke tar kontroll over deg. Kanskje litt angst kan være bra? Det får deg til å skjerpe deg, passe på deg selv.

Du lærte meg at man faktisk kan kontrollere angsten. Jeg har lært teknikkene dine videre til andre, og fått bekreftet at det virker. Enkelte ganger var det mennesker som nettopp hadde fått angstanfall for første gang, og bare noen samtaler med meg var nok til å få det til å forsvinne.

Det har vært omtrent bortkastet for meg å snakke med psykologer og behandlere som ikke har hatt alvorlig angst selv. Det har ikke hjulpet meg en millimeter. Jeg har til og med hatt eksponeringsterapi før med en profesjonell, og problemet var at personen ikke forsto når hun skulle pushe og når hun skulle stoppe, noe som var svært frustrerende.

Ting hadde vært annerledes om jeg hadde visst om deg akkurat når angsten kom. Da kunne jeg kanskje sluppet å kaste bort årevis av livet mitt på den. Men tenk hvis jeg ikke hadde truffet deg i det hele tatt. Da vet jeg ikke helt hvordan det hadde gått.

Takk for alt! Kul